Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.

Audun Lindholm om den oppdragende kritiker

Sammendraget av Audun Lindholms foredrag fra Kritikerlagets seminar på Lillehammer er interessant lesning. Et lite stykke bet jeg meg særlig merke i:

Å ha kunnskap og å være internasjonalt orientert i et lite miljø som det norske, fører en fort inn i en oppdragende rolle. Ville f eks kapasiteter som Jan Erik Vold og Jan Kjærstad ha vært mindre belærende i holdningen om de hadde virket i en større kultur? Jan Kjærstads artikler er i mine øyne noe av det mest ansporende man kan lese, men de er ikke essays – han er altfor klar over at han vet noe leseren ikke vet. Om han hadde kunnet ta det for gitt at det finnes andre som kan noe om og er interessert i det han skriver om, ville han antakeligvis hatt en større distanse til det oppdragende aspektet ved å ytre seg i offentligheten.

Også Stig Sæterbakkens essays er også ofte introduksjoner og lærestykker. Dette blir et dilemma for ham: Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med besettelsen av utsideerfaringer?

Dette er et veldig viktig poeng i norsk kritikkhistorie, om en ønsker å ta en tilnærming à la den jeg skisserer i mine tre teser om kritikk: Hvilken rolle en kritiker kan innta innenfor kontinuumet mellom å være publikums representant og oppdrager, påvirkes i veldig stor grad av hvilken offentlighet kritikeren henvender seg til.