Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.

Hva betyr en plateanmeldelse?

Fin forsiden

Det er spennende tider for musikkritikken. Eller, de spennende tidene er kanskje over, en viss ennui legger seg over diskusjonen allerede. Men lell da! Forrige uke ble musikkmagasinet ENO lansert.[1] Det første norske musikktidsskriftet på år og dag. Du har kunnet lese om det over alt. Google it. Det spennende med ENO, ved siden av at det er et musikkmagasin som skriver nokså lite diskriminerende om fryktelig mye forskjellig musikk, er at bladet ikke skal inneholde plateanmeldelser. Gutta i redaksjonen har tatt et valg og fått betalt i oppmerksomhet. Det er nemlig denne utelatelsen av anmeldelser stort sett all diskusjon omkring bladet har hatt som utgangspunkt. Folk som er skikkelig musikkinteresserte og som skriver om musikk har jo stort sett kritikken som hovedsjanger. Dermed skulle det bare mangle at et par øyenbryn blir løftet når en nysatsing går såpass høyt ut som å avvise plateanmeldelsen.

Jeg tror likevel det er grunn til å spørre seg hvorfor det er blir så mye blest om dette poenget, at musikkritikken ikke er liv laga, eller i alle fall ikke er god nok og fungerer begrensende slik den fungerer i dagens format. De fleste kommentatorene og ENO-folka selv – har lagt stor vekt på nettets innflytelse på hele musikkbransjen. Mp3-teknologien gjør albumformatet irrelevant, bloggosfæren gjør hver lytter med nettilgang til sin egen kritiker. Det er absolutt hold i hver av disse beskrivelsene, men samtidig er helhetsbildet de skaper for lite. For den interessen som rettes mot musikkritikk er ikke forbeholdt den, det er mye av de samme spørsmålene, om enn noe mindre poengtert, som reises knyttet både til film- og litteraturkritikk, og til pressen selv. Jeg tror ærlig talt at musikkritikken, hipsteren i aviskollegiet, bare er litt tidligere ute enn sine litt mer satte kolleger. Sagt på en annen måte: Hva betyr det at alle reagerer på utelatelsen av plateanmeldelsen i ENO?

Nøkkelord i diskusjonen er relevans og oppmerksomhet. Hvilken relevans har kritikken i en offentlighet hvor vi alle, i stadig tiltagende grad, kan velge hvor vi vil hente informasjonen vår? Ideen om en rasjonell og deliberativ offentlighet, slik den har blitt beskrevet av Jürgen Habermas og fremover – og som nok har vært aktiv som idé i mye lengre tid, uten at jeg dermed sier at virkeligheten alltid har tedd seg i tråd med dens beskrivelser – har ikke plass til en slik information overload som det digitale samfunnet innebærer. Kritikeren er en nøkkelperson her, som en av den borgerlige offentlighetens konstituerende karakterer legger han premisser for hvordan offentligheten skal fungere. Kritikeren er en av alle, det vil si, han er en av publikum, men han er også publikums representant. Denne representative rollen forsvinner med den digitale virkeligheten, hvor alle potensielt sett eier sin egen trykkepresse og har tilgang til verdensomspennende distribusjon. At denne naive beskrivelsen av en ny mediehverdag ikke tar inn over seg at det finnes en medieøkonomi også på internett skal jeg la ligge her. Viktigere er det å peke på hvordan kritikeren i dette perspektivet blir en av et stadig større kor, som ikke bare innbefatter folket, men også andre kritikere fra andre offentligheter og et helt annet stofftilfang. I den digitale verdenen mister ikke kritikeren sin autoritet som vurderende person, men også sin rolle som redaktør og kompilator av stoff som er interessant å vurdere. Dette er et problem ikke bare for kritikken, men for alle mediekanaler som baserer seg på et ønske om å være med å bestemme hva offentligheten skal være. I et digitalt samfunn er offentligheten alltid et annet sted.

En annen måte å uttrykke dette på er å se på kritikeren som en samtidskronikør, en skriver av sin samtids historie. I følge medieteoretikeren Friedrich Kittler – som jeg har skrevet en innledning om en gang – er historien avsluttet i det digitale samfunnet. Ikke fordi vi har nådd noen endestasjon, men fordi alt, ved å bli innlemmet i informasjonsteknologien, har blitt historisk. Dermed finnes det ikke lenger noen historie å fortelle, bare virkelighetens overveldende støy.

Dette er selvfølgelig ikke et veldig presist bilde av vår verden. Offentligheten finnes. NRK og Aftenposten er med på å bestemme hva vi skal diskutere. En kløktig utformet pressemelding preger kultursidene i mange uker. Men jeg tror tendensen finnes, og når en så eksplisitt kommenterer tendensen, slik ENO implisitt gjør ved å avvise hele anmeldelsessjangeren, røsker det tak i noe vi alle opplever.


[1] Redaktøren av bladet er min gode venn Eirik Kydland, jeg er dermed ikke akkurat noen uhildet kommentator av prosjektet. Jeg har til og med gitt korrektur og kommentarer på to av tekstene i det nye bladet, Erik Steinskogs introduksjon til afrofuturismen, og Aksel Kiellands forklaring på hvorfor det er viktig å skrive om musikk akkurat nå. Derfor betyr det kanskje ikke så mye når jeg sier at jeg liker ENO, men jeg gjør det. Jeg syns det er et glimrende blad som både tar musikken og leserne på alvor og som lærer meg ting om musikk jeg kanskje ikke liker og derfor kan lite om, og lærer meg mer om det jeg kjenner allerede. Noen har sagt at enkelte av tekstene er for enkle og generelle, og det kan jeg kanskje være enig i, men jeg tror at tanken som ligger bak, å tilby et variert blad hvor tekstene byr på ulik grad av motstand og engasjement, er god. Derfor er det litt skuffende å se at folk som Guttorm Andreassen og Øyvind Berekvam, folk som etter alle solemerker er utstyrt med både musikkinteresse og nysgjerrighet utover det vanlige, enten klager over at noen tekster er vanskelig tilgjengelig (Andreassen) eller at de ikke interesserer seg for sjangerne som presenteres eller de forsøkene på å skrive om musikk på en helt annen måte som faktisk er der (Berekvam). Men den diskusjonen tror jeg vi kan la ligge her. Jeg har allerede kommentert Andreassens innlegg. Og skal gjøre et forsøk på å si noe hos Berekvam også.

Ratatosk om norsk samtidslyrikk

Når vi snakker om kritikk og refleksjon og sånn: Ratatosk #1-4 2009 kom ut like før jul og er stappfull av betenkninger om litteratur. Temaet er «Norsk samtidslyrikk 2000-2009», og redaksjonen har plukket ut det de mener er tiårets mest interessante debutanter og latt en del skribenter ta for seg det de syns best om i disses produksjoner. I tillegg skriver poetene selv om sine inspirasjonskilder, og det diskuteres både kvalitetskriterier, skriveskoler og annet. Listen over poetene har blitt riktig fin:

  • Henrik Nor Haugen
  • Øyvind Rimbereid
  • Sarah Selmer
  • Yngve Pedersen
  • Vemund Solheim Ådland
  • Kristin Auestad Danielsen
  • Monica Aasprong
  • Geir Halnes
  • Rebecca Kjelland
  • Erlend O. Nødtvedt

Jeg deltar med en artikkel om Rebecca Kjellands debutsamling akkorda under fluktlinja, skrevet i en tone og et format jeg ikke har forsøkt meg på tidligere. Det var en riktig vanskelig øvelse og jeg er enda ikke sikker på at det var helt vellykket. Men det gjør det kanskje litt mer interessant å lese? Kjellands bok er i alle fall kjekk lesning, ikke lett å gripe, men god å grave i.

Tidsskriftet er anbefalt! Kjøp det på SiT Tapir på Dragvoll, Norli Nordre, Øksendal Libris (Trondheim) Norli Galleriet (Bergen) Norli Universitetsgaten (Oslo), eller via nettsiden.