Seminar i november: Men er det bra? Litteraturkritikk og kvalitetsbegrepet

Det blir seminar i Bergen. Vi gleder oss. I tillegg til seminaret blir det sannsynlig vis et kveldsarrangement med debatt og sånt. Potente greier dette kvalitetsbegrepet.


Invitasjon til et forskningsseminar i Bergen, 4.-6. november 2010

Forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000: Verdiforvaltning og mediering inviterer til et todagers forskningsseminar om kvalitetsbegrepet i litteraturkritikken, dets historie og teori.

Historie

Gjennom litteraturkritikkens historie har kvalitetskriterier og anvendelsen av slike vært diskutert på alle mulige måter. Den korresponderende tanken om litterær kvalitet er også omdiskutert, også med hensyn til historisk foranderlige parametre, særlig estetikk og etikk. Tanken om kvalitet har vært betraktet både som en undertrykkende rest av klassisismens regelestetikk og som en viktig kulturbærende institusjon, med en særlig betydning som hovedmotstanderen for enhver avantgarde-bevegelse. Imidlertid kan det reises en rekke spørsmål ved hvilken betydning denne institusjonen har i en senmoderne kontekst. For å nevne noen: Hvordan gjenkjenner vi – historisk – en tanke om kvalitet i litteraturen? Hvordan forvaltes den? Hvilken status har et hierarkisk verdisett basert på kvalitetsbegrepet i senmodernitetens mer eller mindre oppløste offentlighet? Og sist, men ikke minst: Trenger kritikken i vår tid et kvalitetsbegrep?

Teori

Diskusjonene av kvalitet, litterær verdi og de ulike kriteriene som eksplisitt eller implisitt kommer til anvendelse når det felles kvalitetsdommer over litterære verker, er – mener vi – ikke bare utmattende, men også uunngåelige og nødvendige for å forstå kritikken.

Ulike forståelser av kvalitet i litteratur og kunst kan analyseres både historisk og sosiologisk, som kulturelle norm- og verdisett, for eksempel i tråd med Bourdieu- inspirerte teorier om sosiale diskurser. De kan også diskuteres filosofisk, som en del av den litterære estetikken fra Platon til samtidens relasjonelle estetikk (Bourriaud), eller psykologisk-kognitivistisk, som en del av en nyere vending mot instrumentelle studier av estetiske verdidommer (jf. Willie van Peer (red.): The Quality of Literature. Linguistic Studies in literary evaluation, 2008).

Kvalitetsbegrepet er imidlertid selv et grunnleggende omstridt begrep, og både begrepet og selve omstridtheten spiller en viktig rolle i kritikkens selvforståelse. Uenighetene omkring bruken av kriterier og referanser til kvalitet som en kanonisk institusjon er en viktig del av kritikken, uavhengig av hvilket verdisystem den måtte tilhøre.

Praktisk kritikk og bokanmelderi

Alle former for kritikk og anmelderi krever vurdering, og en dom – implisitt eller eksplisitt. Forskningsprosjektet vårt har som et av sine hovedmål å skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000, og en viktig del av seminaret vil være å vise eksempler fra denne perioden på hvor og hvordan kvalitetsbegrepet og – kriteriene blir satt under press.

Både det moderne gjennombruddet på 1870-tallet og senere konflikter mellom verdisystemer – som naturalismedebatten i 1890-årene, modernismedebattene på 1960-tallet eller samtidens diskusjoner av hvordan kvalitetsbegrepet har vært eksponert og drøftet. Slike scenarier er, mener vi, av særlig interesse for diskusjonen av kvalitetsbegrepet både i kritikkhistorien og i anmelderiet.

Seminaret vil hovedsakelig bestå av en serie 20 minutter lange innlegg med etterfølgende diskusjon.

Du er herved invitert til å holde innlegg ved forskningsseminaret i Bergen 4.–6. november 2010. Foredragstittel og kort abstract (5-7 linjer) sendes til eirik.vassenden ætt lle.uib.no før 1. september 2010.

Seminaret er også åpent for andre interesserte.

Kan terningen kastes om igjen?

Eirik Vassenden var i Dagbladet i går og snakket om terningkast, kritikk og Anne B. Ragde. Han svarer med sin sedvanlige sans for nyanser[1] på journalistens «er det krise nå?»-spørsmål, uten å gjøre noe nummer av det usedvanlig lite overraskende faktum at Anne B. Ragdes nye roman har fått en blandet mottagelse.

Jeg kan vel dele hans frykt for at kritikken som refleksjonsform er truet, men det vil den kanskje alltid i være i kommersielle medier? Kritikken som refleksjon er alltid truet av ønsket om å ikke tenke for mange ganger gjennom ting, om å komme raskere til poenget og avslutte den estetiske erfaringen. En uavsluttet erfaring kan vanskelig omsettes, derfor er det vanskelig for en avis å skulle selge en anmeldelse som plutselig kan revideres. Kritikkens varekarakter svekkes i altfor stor grad. Varen må være stabil for å ha en stabil verdi for leseren.

En virkelig spennende vurdering, en som lar seg rive med av kunsten (eller mot), vil jo aldri kunne la seg avslutte fullstendig. En slik perfekt lesning minner kanskje om Roland Barthes idé om Lysten ved teksten, som Wolfgang Iser ser som en av fire mulige måter å la teksten spille seg ut på. Bianca Theisen sammenfatter denne spillformen slik:

(…) the reader does not only come into play himself, he gambles with his own Self, his own attitudes and beliefs are put at stake when he reinscribes the distinction between his own moves and those of the text into the game; that is, the reader’s observer position is drawn into and operationalized in what Iser calls the ineradicable difference of play.[2]

Det er vel ikke nødvendig å forklare at det er nærmest umulig å skulle selge en avis fylt av denslags lesninger. Om denne lesningen skullel virkeliggjøres fullt ut (noe ingen egentlig taler for rett nok, det er bare snakk om elementer som kan være til stede i all slags lesing) så ville det endt med total galskap for leseren. Det kunne vel egentlig vært spennende å lese! Men kanskje snur jeg problemstillingen på hodet, for det er vel ikke slik at litteratene holder avisene som gisler og krever å få skrive lange «erotiske»[3] tekster. Det er vel heller slik som Vassenden sier: kritikken som refleksjon er under press. Det skulle vel også Dagbladets reaksjon tyde på. Tenk, kritikerene er ikke enige, de er ikke en gang helt sikker på hva de mener!

Forøvrig er det underlig at ikke den ideen om terningen med mange sider har blitt brukt i større grad. Jeg husker en rollespill-fanzine som anmeldte spill med en d8 (for de uinnvidde: en åttesidet terning, en terning med 20 sider heter d20).


[1] Noen mener han er for nyansert. De vil vel ha debatt og meninger med brodd. Dem om det.
[2] Theisen (2000)
[3] Jamfør Sontag.