Rapport – Mai 2010

Ny start, kortere tekster, mer babbel. Våren går med til doktorgradsutdanning, det vil si metodekurs og teoriseminarer, med påfølgende artikler som skal skrives. Og like rundt hjørnet er et nytt nummer av Fett hvor jeg har to små artikler, og desuten noen bøker hvor jeg bidrar. Mer om det seinere. Men litt tid til min egen forsking blir det også:

I forrige uke hadde gruppen som skal skrive Norsk litteraturkritikks historie et arbeidsseminar hvor vi la frem for hverandre det arbeidet vi holder på med nå. Det ser ut til å bli et skikkelig bra prosjekt, og gruppens sammensetning fører til at mange forskjellige perspektiver virvles opp. For en som er vant til at akademisk arbeid er en ensom ting er denne typen gruppearbeid hvor mange gir seg i kast for i fellesskap å beskrive et felt inspirerende og lærerikt. Særlig merker jeg at litteraturhistorie ikke er min sterkeste disiplin. Her må det leses!

Frankie boy
Francis Bull, stjålet fra Store norske leksikon

Minst like inspirerende er det kanskje å måtte forholde seg til en dødlinje. Jeg presenterte tre radioinnslag fra 1962 og snakket litt om hvordan de presenterte oss for forskjellige lydlige personaer. Det gøyeste var kanskje å høre på Francis Bulls foredrag om Henrik Ibsens forhold til «kunstnervennen» Hildur Andersen, og hvordan dette viste seg i Ibsens dikting. Bull var virkelig en helt fantastisk formidler, og selv om den identiteten som oppstår mellom ham og studieobjektet hans når han siterer Ibsens brev til konen, venner, og Hildur Andersen selv, fremstår både komisk og ganske uvitenskapelig i dag, er det overraskende underholdende og lærerikt å høre på denne uhyre kunnskapsrike mannen.

Et annet høydepunkt blant radioopptakene jeg snakket om var en diskusjon mellom Georg Johannesen, Ola Jonsmoen og Stein Mehren, hvor Georg Johannesen sier noe sånt som at «Jeg syns ikke vi skal bruke så store og vanskelige ord om poesien. Det viktigste er jo at vi er glad i den.» Den slags diktersnakk var sjelden fra hans munn.

Neste uke drar jeg til New York for å høre på amerikanske forskere og diskutere opplysning. Satser på at det blir et slag reisebrev derfra.

Ventetid

Inngang til messenDet har ikke blitt mye tid til blogging i det siste, med eksamensretting og diverse. Og dette innlegget er en stakkarslig unnskyldning det også. Men jeg har altså debutert som kunstkritiker siden sist, i magasinet Billedkunst, i samarbeid med den talentfulle og vakre Synnøve Vik. Tidligere i høst dro vi til London for å se kunstmessen Frieze Art Fair, Europas største salgsmesse for kunst, og du kan lese vår rapport, «Markedet er museets mor» på Billedkunsts nettsider.

Om en skulle være interessert i andre perspektiver finnes det en jungel av anmeldelser, kommentarer og rapporter der ute, men ikke så mye på norsk. Klassekampen, som er den dagsavisen i Norge som bryr seg om billekunst, sendte Mona Gjessing, men artikkelen som sto på trykk 21.10 er ikke på nett. Det er derimot Kunstforum, de fokuserer på årets norske bidrag i denne artikkelen og på hvilke markedssignaler en kan lese ut av messen, i denne lederen.

Forresten kan Synnøves anmeldelse av utstillingen «Going to market», «Kommunisme? Nå?» som står på Henie Onstad frem til 7. februar, godt leses i sammenheng med teksten vår. Noen av de samme temaene blir tatt opp der.