Erling Sandmos nærhet

Erling Sandmo er død. Han var den beste kritikeren vi har hatt på radio i Norge. At han var en fantastisk musikkskribent vet alle som har lest hans artikler fra Morgenbladet, men det var som vert for P2s musikkprogram På sporet at han virkelig utmerket seg (den egentlige jobben, historikergjerningen, skal jeg ikke si noe om her). Den utrolige nærheten som oppsto mellom musikken og hans innlevende, men kritiske kommentarer, er ulikt noe annet jeg har hørt. I samtale med Kjell Hillveg eller Nina Krohn, og siden Ragnhild Veire, var han med å gjøre den kritiske dialogen til den sentrale radiosjangeren for estetisk kritikk og jeg vil hevde at ingen har gjort det bedre enn dem. En sentral bestanddel i disse samtalene var Sandmos vilje og evne til å tenke mens han snakket. Det var ikke alltid at resonnementene landet, selv om de bemerkelsesverdig ofte gjorde det, men uansett bragte de oss nærmere både musikken vi fikk høre og personen som presenterte dem, på en måte som lot fagkunnskap og menneskelighet få ta like stor plass. Og vi kan heller ikke se bort fra at stemmen hans var skapt for mediet, slik Martin så fint peker på her:

Tweet

I doktoravhandlingen min skriver jeg ikke mye om Sandmo, men nevner at han tok initiativet til oppropet mot nedleggelsen av Kritikertorget i 2000. Dette programmet bidro han også til. Og i den forbindelse har jeg har en liten diskusjon av hans essayistiske form som kritiker, hvor jakten på den riktige tanken ikke bare er et kjennetegn, men nærmest et poeng. Diskusjonen tar utgangspunkt i at Kritikertorget i programmets siste år i større og større grad lot den lange samtalen være det bærende formatet.

Da Anders Johansen ga ut den uklassifiserbare sakprosaboken Særoppgave, livssyn i 1999 for eksempel, var det på ingen måte en utgivelse som kunne måle seg i posisjon med [Dag] Solstads roman i 1992 [som også hadde blitt viet et helt program]. Likevel brukte [Annelita] Meinich en hel sending på en samtale med den sedvanlig reflekterende Erling Sandmo, om boken som et bud på hvordan en modernistisk historieskriving kunne se ut (modernismen som estetisk og teoretisk ideal hadde altså holdt seg gjennom tiåret). Størstedelen av samtalen var et godt eksempel på formidling av forholdsvis avanserte refleksjoner som var uttenkt på forhånd, men formulert der og da. Enkelte steder ble Sandmo imidlertid nødt til å tenke på direkten (selv om sendingen ikke gikk direkte):

«Annelita Meinch: Men da, for oss andre, som ikke leser på den måten, så bør jo denne boken ha andre verdier enn de rent terapeutiske?
Erling Sandmo: Ja! Neida, den har ikk… Altså, som jeg sa, den har en … en … en veldig merkelig … virkning … eller den hadde det på meg. Den hadde en sånn … en sånn mimetisk virkning, sånn at du får tilgang til Anders Johansens flanering gjennom erindringens labyrinter. Altså, at … at det … det er så lite stringent metode, og han tenker og han går rundt, han snakker med folk, han snakker med vennene sine, han snakker med kollegene sine, han kommuniserer med forlaget og allting får du vite i denne boken. Ehm … Og du blir besnæret på … litterært og filosofisk vis av hans tankevandringer.»

Sitatet er et godt eksempel på at den dype konsentrasjonen om emnet tillot en form som var friere og mer menneskelig – skjønt ikke nødvendigvis klarere eller mer presis.

Det virker urettferdig nå å avslutte en diskusjon om Sandmo med å påstå at han var upresis. Det var han jo nettopp ikke. Men han opplevdes fri i mediet, og denne friheten var med å skape nærheten vi opplevde som lyttere.

Publisert: Adornos radioteori – Radioens stemme som opplysningsverktøy

Ny artikkel publisert i Norsk medietidsskrift.Bilde

Sammendrag:

Radioteori fikk et interessant tilskudd da Theodor W. Adornos tidlige skrifter om radio ble publisert for første gang i 2008/2009. Denne artikkelen presenterer og diskuterer noen sentrale poeng i det Adorno selv kalte «radioens fysiognomi», et forsøk på å etablere et begrepsapparat for radiostudier som knyttet sammen estetisk analyse, medieanalyse og samfunnsanalyse. Gjennom undersøkelse av en NRK-sendt bokanmeldelse aktualiseres teorien for å studere om, og hvordan, Adornos sin musikkorienterte radioanalyse kan overføres til annet, mer kommunikativt orientert innhold.

Artikkelen er nå lagt ut på Academia.

Kritikkåret 2009 – parafrasert

Jeg deltok på Litteratur på Blå i går, hvor Susanne Christensen og Ane Farsethås snakket om sine kritiske praksiser,  Christensens kritikksamling Den ulne avantgarde, og Farsethås’ kommende essaysamling med nyskrevne kritikker. Det var riktig kjekt. Jeg holdt et innledende innlegg hvor jeg tok utdrag fra fjoråret og årets utgaver av artikkelen «Kritikkåret» fra Norsk litterær årbok. Til glede for nye lesere presenterer jeg derfor fjorårets artikkel her på bloggen, årets utgave får dere kjøpe nye NLÅ for få fingrene i. Den kommer vel om ikke lenge.

Bruk knappene nederst i PDF-viseren, da kan du velge mellom å laste ned filen eller lese i fullskjermmodus.

Rewiring the mind: Radioserie om radiohistorie

BBC LogoBBC 3 sender denne uken en serie om radioens historie, Rewiring the Mind, om hvordan radioen har påvirket oss. Mediets påvirkningskraft er et veldig populært tema i teknologi- og mediahistorie, men det har ikke så ofte blitt anvendt på radioen. Det blir imidlertid mer og mer åpenbart at det 20. århundret var et århundre preget av spredning av lyd, og det bidro radioen i høyeste grad til. Kringkastingshistorikeren David Hendy snakker i engasjerende 15-minutters foredrag om et medium vi oftest tenker på med en viss nostalgi, men som en gang var nytt. Å høre om publikums reaksjoner på dette nye, demokratiske mediet — en trengte ikke en gang kunne lese for å tilegne seg innholdet! — gir oss kanskje et annet perspektiv på introduksjonen av internett i vår egen tid.

Her finner du 1. episode, «The Ethereal Mind» og her finner du 2. episode, «The Cultivated Mind».

Om å tro det man hører og leser

Lettlurt avisleser?

En artig observasjon: I Theodor W. Adornos arbeider om radio refererer han et par steder til Orson Welles legendariske War of the Worlds-sending for å gi et eksempel på hvor effektiv radioen er for å få folk til å tro det de hører. Hørespillet, basert på H.G. Wells’ science fiction-roman, var så livaktig at folk ble fra seg av skrekk og løp rundt på gatene i frykt for innvaderende marsboere. Panikken bredte om seg. Den paranoide frankfurteren fant i dette et perfekt eksempel på hvordan lytteren villig lar seg lure av det effektfulle mediet: «It might be worthwhile to study whether children and naïve persons are really thoroughly conscious that radio is a tool …» Adornos forhold til lytteren er noen ganger godt over grensen til forakt.

Men så viser det seg at denne historien om det livaktige hørespillet som har blitt en kanonisert fortelling om manglende mediekyndighet hos et tidlig publikum kanskje er et eksempel på et helt annet mediefenomen enn lettlurte lyttere: Avisanden. I følge medieprofessoren W. Joseph Campbell finnes det ingen holdbare argumenter for å hevde at War of the World-sendingen skapte noen større panikk, det var en historie spredt gjennom nyhetsbyrået APs overfladiske dekning av saken.

Denne historien som vi har trodd har handlet om det nye radiomediets kraft kan vise seg å egentlig handle om økonomisk-organisatoriske forhold i den gamle papiravisen. Uten spredningen av nyheten gjennom nyhetsbyrået, og avisenes behov for saker, ville denne historien aldri ha oppstått. Adorno var ikke tilstrekkelig bevisst at også avisen var «a tool», og dermed blir hans overbærende kommentarer om de naive radiolytterne til en megetsigende selvdiagnose. Det er vanskelig å navigere i mediesamfunnet, selv for dets fremste kritikere.