Publisert: Adornos radioteori – Radioens stemme som opplysningsverktøy

Ny artikkel publisert i Norsk medietidsskrift.Bilde

Sammendrag:

Radioteori fikk et interessant tilskudd da Theodor W. Adornos tidlige skrifter om radio ble publisert for første gang i 2008/2009. Denne artikkelen presenterer og diskuterer noen sentrale poeng i det Adorno selv kalte «radioens fysiognomi», et forsøk på å etablere et begrepsapparat for radiostudier som knyttet sammen estetisk analyse, medieanalyse og samfunnsanalyse. Gjennom undersøkelse av en NRK-sendt bokanmeldelse aktualiseres teorien for å studere om, og hvordan, Adornos sin musikkorienterte radioanalyse kan overføres til annet, mer kommunikativt orientert innhold.

Artikkelen er nå lagt ut på Academia.

Kritikkåret 2009 – parafrasert

Jeg deltok på Litteratur på Blå i går, hvor Susanne Christensen og Ane Farsethås snakket om sine kritiske praksiser,  Christensens kritikksamling Den ulne avantgarde, og Farsethås’ kommende essaysamling med nyskrevne kritikker. Det var riktig kjekt. Jeg holdt et innledende innlegg hvor jeg tok utdrag fra fjoråret og årets utgaver av artikkelen «Kritikkåret» fra Norsk litterær årbok. Til glede for nye lesere presenterer jeg derfor fjorårets artikkel her på bloggen, årets utgave får dere kjøpe nye NLÅ for få fingrene i. Den kommer vel om ikke lenge.

Bruk knappene nederst i PDF-viseren, da kan du velge mellom å laste ned filen eller lese i fullskjermmodus.

Rewiring the mind: Radioserie om radiohistorie

BBC LogoBBC 3 sender denne uken en serie om radioens historie, Rewiring the Mind, om hvordan radioen har påvirket oss. Mediets påvirkningskraft er et veldig populært tema i teknologi- og mediahistorie, men det har ikke så ofte blitt anvendt på radioen. Det blir imidlertid mer og mer åpenbart at det 20. århundret var et århundre preget av spredning av lyd, og det bidro radioen i høyeste grad til. Kringkastingshistorikeren David Hendy snakker i engasjerende 15-minutters foredrag om et medium vi oftest tenker på med en viss nostalgi, men som en gang var nytt. Å høre om publikums reaksjoner på dette nye, demokratiske mediet — en trengte ikke en gang kunne lese for å tilegne seg innholdet! — gir oss kanskje et annet perspektiv på introduksjonen av internett i vår egen tid.

Her finner du 1. episode, «The Ethereal Mind» og her finner du 2. episode, «The Cultivated Mind».

Om å tro det man hører og leser

Lettlurt avisleser?

En artig observasjon: I Theodor W. Adornos arbeider om radio refererer han et par steder til Orson Welles legendariske War of the Worlds-sending for å gi et eksempel på hvor effektiv radioen er for å få folk til å tro det de hører. Hørespillet, basert på H.G. Wells’ science fiction-roman, var så livaktig at folk ble fra seg av skrekk og løp rundt på gatene i frykt for innvaderende marsboere. Panikken bredte om seg. Den paranoide frankfurteren fant i dette et perfekt eksempel på hvordan lytteren villig lar seg lure av det effektfulle mediet: «It might be worthwhile to study whether children and naïve persons are really thoroughly conscious that radio is a tool …» Adornos forhold til lytteren er noen ganger godt over grensen til forakt.

Men så viser det seg at denne historien om det livaktige hørespillet som har blitt en kanonisert fortelling om manglende mediekyndighet hos et tidlig publikum kanskje er et eksempel på et helt annet mediefenomen enn lettlurte lyttere: Avisanden. I følge medieprofessoren W. Joseph Campbell finnes det ingen holdbare argumenter for å hevde at War of the World-sendingen skapte noen større panikk, det var en historie spredt gjennom nyhetsbyrået APs overfladiske dekning av saken.

Denne historien som vi har trodd har handlet om det nye radiomediets kraft kan vise seg å egentlig handle om økonomisk-organisatoriske forhold i den gamle papiravisen. Uten spredningen av nyheten gjennom nyhetsbyrået, og avisenes behov for saker, ville denne historien aldri ha oppstått. Adorno var ikke tilstrekkelig bevisst at også avisen var «a tool», og dermed blir hans overbærende kommentarer om de naive radiolytterne til en megetsigende selvdiagnose. Det er vanskelig å navigere i mediesamfunnet, selv for dets fremste kritikere.