Audun Lindholm om den oppdragende kritiker

Sammendraget av Audun Lindholms foredrag fra Kritikerlagets seminar på Lillehammer er interessant lesning. Et lite stykke bet jeg meg særlig merke i:

Å ha kunnskap og å være internasjonalt orientert i et lite miljø som det norske, fører en fort inn i en oppdragende rolle. Ville f eks kapasiteter som Jan Erik Vold og Jan Kjærstad ha vært mindre belærende i holdningen om de hadde virket i en større kultur? Jan Kjærstads artikler er i mine øyne noe av det mest ansporende man kan lese, men de er ikke essays – han er altfor klar over at han vet noe leseren ikke vet. Om han hadde kunnet ta det for gitt at det finnes andre som kan noe om og er interessert i det han skriver om, ville han antakeligvis hatt en større distanse til det oppdragende aspektet ved å ytre seg i offentligheten.

Også Stig Sæterbakkens essays er også ofte introduksjoner og lærestykker. Dette blir et dilemma for ham: Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med besettelsen av utsideerfaringer?

Dette er et veldig viktig poeng i norsk kritikkhistorie, om en ønsker å ta en tilnærming à la den jeg skisserer i mine tre teser om kritikk: Hvilken rolle en kritiker kan innta innenfor kontinuumet mellom å være publikums representant og oppdrager, påvirkes i veldig stor grad av hvilken offentlighet kritikeren henvender seg til.

Rapport – Mai 2010

Ny start, kortere tekster, mer babbel. Våren går med til doktorgradsutdanning, det vil si metodekurs og teoriseminarer, med påfølgende artikler som skal skrives. Og like rundt hjørnet er et nytt nummer av Fett hvor jeg har to små artikler, og desuten noen bøker hvor jeg bidrar. Mer om det seinere. Men litt tid til min egen forsking blir det også:

I forrige uke hadde gruppen som skal skrive Norsk litteraturkritikks historie et arbeidsseminar hvor vi la frem for hverandre det arbeidet vi holder på med nå. Det ser ut til å bli et skikkelig bra prosjekt, og gruppens sammensetning fører til at mange forskjellige perspektiver virvles opp. For en som er vant til at akademisk arbeid er en ensom ting er denne typen gruppearbeid hvor mange gir seg i kast for i fellesskap å beskrive et felt inspirerende og lærerikt. Særlig merker jeg at litteraturhistorie ikke er min sterkeste disiplin. Her må det leses!

Frankie boy
Francis Bull, stjålet fra Store norske leksikon

Minst like inspirerende er det kanskje å måtte forholde seg til en dødlinje. Jeg presenterte tre radioinnslag fra 1962 og snakket litt om hvordan de presenterte oss for forskjellige lydlige personaer. Det gøyeste var kanskje å høre på Francis Bulls foredrag om Henrik Ibsens forhold til «kunstnervennen» Hildur Andersen, og hvordan dette viste seg i Ibsens dikting. Bull var virkelig en helt fantastisk formidler, og selv om den identiteten som oppstår mellom ham og studieobjektet hans når han siterer Ibsens brev til konen, venner, og Hildur Andersen selv, fremstår både komisk og ganske uvitenskapelig i dag, er det overraskende underholdende og lærerikt å høre på denne uhyre kunnskapsrike mannen.

Et annet høydepunkt blant radioopptakene jeg snakket om var en diskusjon mellom Georg Johannesen, Ola Jonsmoen og Stein Mehren, hvor Georg Johannesen sier noe sånt som at «Jeg syns ikke vi skal bruke så store og vanskelige ord om poesien. Det viktigste er jo at vi er glad i den.» Den slags diktersnakk var sjelden fra hans munn.

Neste uke drar jeg til New York for å høre på amerikanske forskere og diskutere opplysning. Satser på at det blir et slag reisebrev derfra.