En notis om Bergens Tidendes jakt på en barnelitterær meningsskandale

Bergens tidende har en underlig journalistisk kampanje gående for tiden. Avisens mest profilerte kritiker, Silje Stavrum Norevik, skrev i slutten av november en nokså høyspent sak om at barn ikke tas på alvor som lesere, og at forfattere med et ellers voksent forfatterskap brukte barnelitterære utgivelser som enkle hastverksjobber til å spe på inntektene. Denne kommentaren – som i avisen har fått sjangerbetegnelsen «innspill», og er signert av Norevik som litteraturkritiker i BT – har siden blitt imøtegått av flere forfattere. Bergens Tidende mener tydeligvis at det ikke er nok at Norevik blir møtt på debattsidene, og har i dag et oppslag over to sider hvor flere forfattere får si at Norevik tar feil: Det er vanskelig å skrive for barn, og det er dårlig betalt. Norevik får på sin side nyansere sitt poeng noe.

Det er med denne oppfølgigngssaken tydelig at BT forsøker å lage det jeg et annet sted har kalt en meningsskandale. Kritikeren inntar den upopulære posisjonen i kulturen, og får spille den politisk ukorrekte, (eller festbremsen som en annen i BTs kritikerkorps formulerte det under Kulturrådets årskonferanse nylig). BT kan stille seg i opposisjon til de rådende makter innenfor det barnelitterære feltet og si «Se, de har ingen klær på!». Og fra denne påstanden oppstår det nok friksjon til at meningsøkonomiens egen motor trøs i gang, utspill skaper motutspill og dansen fortsetter til den krones med deltakelse i Dagsnytt 18, eller den svinner hen i hverdagens sedvanlige grå bitterhet.

Desto mer underlig er det at BT tilsynelatende distanserer seg fra Norevik i dagens artikkel. Ingen steder står det nevnt at hun faktisk er litteraturkritiker i Bergens Tidende, og kommentaren hennes, som fikk innlede BTs kritikkseksjon over to sider uken den sto på trykk, har nå blitt degradert til et «debattinnlegg». Hva dette skyldes skjønner jeg ikke helt. Ønsker ikke BT å ta ansvar for kontroversen de skaper? Eller skjønner de bare ikke hva som er forskjellen mellom redaksjonelt anførte meninger og debattinnlegg fra eksterne skribenter? Jeg heller mot det siste, siden dagens sak er akkompagnert av en listicle fra BTs faste anmelder av barnelitteratur, Guri Fjeldberg, som forøker å gi en typologi over «den håpløse barnelitteraturen».

I denne opplistingen finner vi blant annet nevnt Øyvind Vågnes og Akin Duzakins bok Den vesle blå haien. Det er interessant, for det er tilsynelatende Fjeldbergs anmeldelse av denne boken (18.11) som førte til Noreviks mer generelle angrep på barnelitteraturens visstnok lave standarder (25.11). Fjeldberg mottok prisen som årets litteraturkritiker for 2015 og er høyt ansett i feltet. Derfor ble jeg overrasket over anmeldelsen hennes av Vågnes sin bok (for det er Vågnes sin tekst hun først og fremst er kritisk til). Anmeldelsen er utformet som en barnelitterær poetikk basert på syv råd til forfatteren – som Vågnes da har mislyktes i å følge.

Jeg har noen ganger etterlyst en kritikk som ikke er så villig til å vurdere verket på dets egne premisser, men som heller nedfeller sine egne premisser og vurderer verket ut fra disse. Fjeldbergs anmeldelse av Den vesle blå haien er til fulle en kritikk som etterlever et slikt imperativ. I sine råd til forfatteren skaper hun en klar og tydelig norm ikke bare for hvordan barnelitteratur bør være, men også for hva og hvordan et barn er og fungerer. Dette er en bedrevitende og arrogant kritikk av den typen jeg selv elsker … først og fremst fordi det er så hylende enkelt å avvise den. Nesten hvert eneste av Fjeldbergs råd går det ganske greit å si seg uenig i, og i de tilfellene det er vanskelig er det fordi rådene er innbyrdes motstridende, som når hun i punkt 3 etterlyser klarhet, mens i punkt 7 etterlyser flertydighet. Når Fjeldberg heller ikke ser ut til å selv skjønne hva Vågnes gjør når han bruker fargen blå som en metafor for følelser, blir jeg skeptisk til denne belæringen på vegne av barneleseren.

Å si at jeg også er skeptisk til BTs kampanje, er kanskje unødvendig.

Om å tro det man hører og leser

Lettlurt avisleser?

En artig observasjon: I Theodor W. Adornos arbeider om radio refererer han et par steder til Orson Welles legendariske War of the Worlds-sending for å gi et eksempel på hvor effektiv radioen er for å få folk til å tro det de hører. Hørespillet, basert på H.G. Wells’ science fiction-roman, var så livaktig at folk ble fra seg av skrekk og løp rundt på gatene i frykt for innvaderende marsboere. Panikken bredte om seg. Den paranoide frankfurteren fant i dette et perfekt eksempel på hvordan lytteren villig lar seg lure av det effektfulle mediet: «It might be worthwhile to study whether children and naïve persons are really thoroughly conscious that radio is a tool …» Adornos forhold til lytteren er noen ganger godt over grensen til forakt.

Men så viser det seg at denne historien om det livaktige hørespillet som har blitt en kanonisert fortelling om manglende mediekyndighet hos et tidlig publikum kanskje er et eksempel på et helt annet mediefenomen enn lettlurte lyttere: Avisanden. I følge medieprofessoren W. Joseph Campbell finnes det ingen holdbare argumenter for å hevde at War of the World-sendingen skapte noen større panikk, det var en historie spredt gjennom nyhetsbyrået APs overfladiske dekning av saken.

Denne historien som vi har trodd har handlet om det nye radiomediets kraft kan vise seg å egentlig handle om økonomisk-organisatoriske forhold i den gamle papiravisen. Uten spredningen av nyheten gjennom nyhetsbyrået, og avisenes behov for saker, ville denne historien aldri ha oppstått. Adorno var ikke tilstrekkelig bevisst at også avisen var «a tool», og dermed blir hans overbærende kommentarer om de naive radiolytterne til en megetsigende selvdiagnose. Det er vanskelig å navigere i mediesamfunnet, selv for dets fremste kritikere.