Kritikkåret 2009 – parafrasert

Jeg deltok på Litteratur på Blå i går, hvor Susanne Christensen og Ane Farsethås snakket om sine kritiske praksiser,  Christensens kritikksamling Den ulne avantgarde, og Farsethås’ kommende essaysamling med nyskrevne kritikker. Det var riktig kjekt. Jeg holdt et innledende innlegg hvor jeg tok utdrag fra fjoråret og årets utgaver av artikkelen «Kritikkåret» fra Norsk litterær årbok. Til glede for nye lesere presenterer jeg derfor fjorårets artikkel her på bloggen, årets utgave får dere kjøpe nye NLÅ for få fingrene i. Den kommer vel om ikke lenge.

Bruk knappene nederst i PDF-viseren, da kan du velge mellom å laste ned filen eller lese i fullskjermmodus.

Seminar i november: Men er det bra? Litteraturkritikk og kvalitetsbegrepet

Det blir seminar i Bergen. Vi gleder oss. I tillegg til seminaret blir det sannsynlig vis et kveldsarrangement med debatt og sånt. Potente greier dette kvalitetsbegrepet.


Invitasjon til et forskningsseminar i Bergen, 4.-6. november 2010

Forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000: Verdiforvaltning og mediering inviterer til et todagers forskningsseminar om kvalitetsbegrepet i litteraturkritikken, dets historie og teori.

Historie

Gjennom litteraturkritikkens historie har kvalitetskriterier og anvendelsen av slike vært diskutert på alle mulige måter. Den korresponderende tanken om litterær kvalitet er også omdiskutert, også med hensyn til historisk foranderlige parametre, særlig estetikk og etikk. Tanken om kvalitet har vært betraktet både som en undertrykkende rest av klassisismens regelestetikk og som en viktig kulturbærende institusjon, med en særlig betydning som hovedmotstanderen for enhver avantgarde-bevegelse. Imidlertid kan det reises en rekke spørsmål ved hvilken betydning denne institusjonen har i en senmoderne kontekst. For å nevne noen: Hvordan gjenkjenner vi – historisk – en tanke om kvalitet i litteraturen? Hvordan forvaltes den? Hvilken status har et hierarkisk verdisett basert på kvalitetsbegrepet i senmodernitetens mer eller mindre oppløste offentlighet? Og sist, men ikke minst: Trenger kritikken i vår tid et kvalitetsbegrep?

Teori

Diskusjonene av kvalitet, litterær verdi og de ulike kriteriene som eksplisitt eller implisitt kommer til anvendelse når det felles kvalitetsdommer over litterære verker, er – mener vi – ikke bare utmattende, men også uunngåelige og nødvendige for å forstå kritikken.

Ulike forståelser av kvalitet i litteratur og kunst kan analyseres både historisk og sosiologisk, som kulturelle norm- og verdisett, for eksempel i tråd med Bourdieu- inspirerte teorier om sosiale diskurser. De kan også diskuteres filosofisk, som en del av den litterære estetikken fra Platon til samtidens relasjonelle estetikk (Bourriaud), eller psykologisk-kognitivistisk, som en del av en nyere vending mot instrumentelle studier av estetiske verdidommer (jf. Willie van Peer (red.): The Quality of Literature. Linguistic Studies in literary evaluation, 2008).

Kvalitetsbegrepet er imidlertid selv et grunnleggende omstridt begrep, og både begrepet og selve omstridtheten spiller en viktig rolle i kritikkens selvforståelse. Uenighetene omkring bruken av kriterier og referanser til kvalitet som en kanonisk institusjon er en viktig del av kritikken, uavhengig av hvilket verdisystem den måtte tilhøre.

Praktisk kritikk og bokanmelderi

Alle former for kritikk og anmelderi krever vurdering, og en dom – implisitt eller eksplisitt. Forskningsprosjektet vårt har som et av sine hovedmål å skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000, og en viktig del av seminaret vil være å vise eksempler fra denne perioden på hvor og hvordan kvalitetsbegrepet og – kriteriene blir satt under press.

Både det moderne gjennombruddet på 1870-tallet og senere konflikter mellom verdisystemer – som naturalismedebatten i 1890-årene, modernismedebattene på 1960-tallet eller samtidens diskusjoner av hvordan kvalitetsbegrepet har vært eksponert og drøftet. Slike scenarier er, mener vi, av særlig interesse for diskusjonen av kvalitetsbegrepet både i kritikkhistorien og i anmelderiet.

Seminaret vil hovedsakelig bestå av en serie 20 minutter lange innlegg med etterfølgende diskusjon.

Du er herved invitert til å holde innlegg ved forskningsseminaret i Bergen 4.–6. november 2010. Foredragstittel og kort abstract (5-7 linjer) sendes til eirik.vassenden ætt lle.uib.no før 1. september 2010.

Seminaret er også åpent for andre interesserte.

Norlit #2 – Papers

Kungliga Tekniska Högskolan
Kungliga Tekniska Högskolan

Da jeg var påmeldt så sent og ikke skulle presentere noe på Norlit, fikk jeg dessverre ikke lest paperne som ble presentert, men utbyttet var allikevel godt føler jeg. De fleste presentasjonene jeg fulgte var interessante på sitt vis, og mange av berørte mitt eget prosjekt på forskjellige måter. Jeg fulgte sesjonen «Publics of Literature» (langt nede på siden), hvor alle innleggene var knyttet til resepsjon / litteraturens forhold til leserne på et eller annet vis. Det var hele 14 innlegg og følgelig ble sesjonen, som var i tre deler, nokså sprikende både mht. teoretisk rammeverk, tematikk og prosjektenes målsettinger. Det spente fra rein litteratursosiologi – slik Kerstin Rydbeck drev med, hun skulle intervjue lesesirkler om sine litterære valg og preferanser (tilbake til røttene!) – til mer litterært orienterte prosjekt hvor leserperspektiv og relasjonen til den litterære offentligheten var anvendt mer som lesenøkler. Jeg tenkte å nevne noen av dem som gjorde inntrykk, ikke fordi de var best, men fordi de traff nærmest det jeg selv skal holde på med. Nå skal jeg ta et viktig forbehold og si at det jeg videreformidler her er mitt inntrykk, og ikke nødvendigvis de omtalte forskernes hovedpoeng, kanskje har jeg misforstått det hele. Men det skjønte du vel?

Sesjonens dirigenter var Torbjörn Forslid og Anders Ohlsson, som nettopp har redigert boken Litteraturens offentligheter hvor bl.a. fem av paperne som ble presentert var med. Forslid og Ohlsson åpnet sesjonen med å ta et sveip over det som skulle bli presentert i løpet av de to dagene vi var samlet, og sa blant annet at vi sto foran en nylesning av Habermas. Det ble i alle fall ikke presentert i løpet av konferansen, men iom. at så mange jobber i dette feltet nå skal vi ikke se bor ifra at vi kan stå foran noe slikt.

Sissel Furuseth, som også er min veileder, presenterte et paper titulert «Tilbaketrekning som intervensjon. Om tidsskriftskritikkens fluktlinjer», hvor hun bl. a. med utgangspunkt i Bendik Wolds essay «Tilbaketrekning eller intervensjon?» diskuterte litteraters forhold til mediene og det som kanskje kan kalles en større offentlighet. Spørsmålet som ble særlig diskutert i sesjonen var hvilken offentlighetsmodell en skal legge til grunn i en slik diskusjon. Forfatteren henviste selv til Jon Helt Haarders modell som mikser Habermas med Goffman og Meyrowitz (se artikkelen «Performativ biografisme. Litteraturvidenskaben og det intime liv.» i Kritik #167 (2004)), Bourdieus feltteori, og en mer rhizomatisk forståelse av litterære fellesskap, slik blant andre Susanne Cristensen har tatt til orde for. Jeg tenker at i en slik diskusjon er en nødt til å forholde seg til hva nasjonen betyr. Bendik Wolds angrep på litteraturen for å være for tilbaketrukket og lite i kontakt med den politiske materien er avhengig av en politisk offentlighet for å være meningsfull. I dag står vi imidlertid i en slags politisk krise hvor nasjonen som politisk enhet stadig mister relevans, samtidig som den makten som har blitt forflyttet fra nasjonen kun i liten grad er overført til andre, overnasjonale, offentligheter (Jeg tror denne boken handler om noe av dette, tenker i alle fall å lese den.). Det finnes ikke noen egentlig nordisk offentlighet, langt mindre en europeisk eller internasjonal en. Men det finnes nordiske litterære deloffentligheter (eller rhizomatiske strukturer som vokser i en nordisk kontekst, eller noe sånt), og hvis litteraturen vender seg mot slike litterære fellesskap, som ikke har noe naturlig politisk motstykke, er det kanskje ikke rart at den oppfattes som ikkepolitisk. I og med at nasjonen har vært den viktigste rammen rundt TV og radio så langt, tror jeg at denne diskusjonen kommer til å bli viktig i mitt prosjekt.

Nasjonens sammenheng med både litterære og massemediale institusjoner ble godt illustrert av Karin Sarsenov som snakket om de russiske klassikernes rolle i russisk TV. Hun hadde studert et av Russlands mest populære TV-program, et slags teatersport-show, hvor forskjellige lag skal besvare forskjellige oppgaver på morsomst mulig måte. Hva hun fant var at de forskjellige lagene brukte klassikerne ekstensivt, stadig ble Pusjkin, Tolstoj, Dostojevskij og Tsjekhov brukt som grunnlag i sketsjer, sanger etc. Sarsenov forklarte dette, som kanskje er underlig for oss nordmenn, at et populært TV-program skal komme med stadige henvisninger til klassisk litteratur, med kommunistenes mål om å spre leseferdighet, og deres beinharde estetiske absolutisme, en tradisjon som fortsatt holder stand. I svenskenes læreplan er det to punkter knyttet til litteratur, noe á la «elevene skal lese noen verk, og kunne diskutere disse på et visst nivå», ikke ulikt norske forhold. Slik er det ikke i Russland. Der er det 17 punkter knyttet til litteraturundervisningen og alle forfattere det skal undervises i står nevnt ved navn, alle 112 av dem. Dermed har befolkningnen bred kjennskap til Russlands litteraturhistorie, og et meget stort felles referansefelt. Men det Sarsenov fant var at det som ble henvist til i humorprogrammet var stort sett biografiske detaljer og anekdoter knyttet til forfatterne, for det var bare dette folk husket fra skoledagene! Dermed har en kanskje bygget en sterk nasjonal identitet rundt litteraturen, men lite litterær identitet i nasjonen? Noe som overrasket meg var at denne pedagogikken i liten grad ble angrepet av politikere, heller ikke populister, de følte seg knyttet til denne arven. Det hadde kanskje vært en annen sak om det var eksperimentell poesi det ble undervist i …

Christine Sarrimos paper tok for seg debatten som fulgte utgivelsen av Lars Noréns En dramatikers dagbok (2008) og Maja Lundgrens Myggor ( 2007), som begge er en slags bekjennelsesromaner med sterk forankring i virkeligheten, hvor makt i kulturfeltet blir tematisert relativt åpenlyst. Bøkene bryter, ifølge Sarrimo, ned skillene mellom det private og offentlige, men også mellom fakta og fiksjon, og kanskje også mellom kunstprosa og bloggspråk. De er således typiske for den formen for litteratur som har vært så i vinden de siste årene, og som har fått merkelapper som «dobbeltkontrakt» (Poul Behrendt), «performativ biografisme» (Jon Helt Haarder), eller «selvbiografiksjon» (meg selv, men Sarrimo henviste ikke til meg, søren òg).  Sarrimo pekte på likheter og ulikheter i bøkenes resepsjon, for eksempel hvor kjønnet reaksjonene var:  Maja Lundgren ble erklært mentalt forstyrret, mens Norén fikk være kunstner. Det er kanskje en like fæl skjebne … Like interessant var det at selv om det de fleste reagerte på var tekstenes etikk, de var slemme eller uærlige evt. for ærlige, så måtte bøkene avvises av estetiske grunner før det etiske nivået kunne kritiseres. Det var ingen som skulle ta kritikerne for at de var kunstfiendtlige, «bøkene var bare ikke gode nok». Dette fikk meg til å tenke på Eirik Vassendens essay «Risiko i poesien», hvor han skriver om poetene Fredrik Nyberg og Stig Larsson som lar «sine egne» dårlige sider komme frem i poesien og dermed utsetter seg for en personlig risiko, at leseren ikke vil like dem. Som Sarrimo viser så er det lenge siden det var comme-il-faut å utelukkende kritisere en teksts etikk (i alle fall blant store deler av det litterære publikummet), det som nå skjer ser ut til å være en slags estetisering av den litterære etikken, der leserens etiske frastøtelse / rystelse / medynk i seg selv blir en slags estetisk effekt som vi kanskje enda ikke har et godt nok kritisk språk til å omtale.

Noe av det samme var Sophie Wennerscheid inne på i sin presentasjon av sitt paper kalt «Vis meg dine sår», hvor hun diskuterte selvbiografiske bøker som alle kretset  rundt forfatternes forskjellige sykdommer og traumer. Disse poengene har kanskje ikke så mye med prosjektet mitt som i hovedsak dreier seg om kritikk, men jeg tror likevel at det er svært knyttet til den mediale utviklingen vi står midt i. Enten kan vi velge å tolke det slik Wennercheid gjorde, ved å si at den digitale verden skaper en «falsk» verden, og dermed et behov for å fremstå som et virkelig menneske, og hva er vel mer virkelig enn et sår? Jamfør Jon Helt Haarders idé om Thomasfunksjonen, oppkalt etter apostelen Thomas som måtte berøre Jesu sår for å  tro at det var ham. Eller så kan vi se det slik Joshua Meyrowitz sier det, ved å se i den elektroniske offentligheten en iboende bevegelse mot at stadig mer av personen «bak» ordene blir synlig.  Begge deler er kanskje riktig. Spørsmålet jeg må stille er hvilken rolle dette får for utviklingen av den kritiske institusjonen på radio og TV.

Den siste jeg skal omtale er Ann Steiner som studerer amatørkritikere på Amazon. Hun stilte blant annet spørsmål om denne praksisen var med på å tilgjengeliggjøre litteraturen, eller om det var med på å sentralisere og amerikanisere litteraturen. Dessuten var det et viktig spørsmål om det i det hele tatt var givende å sette en distinksjon mellom amatøren og den profesjonelle, mange av amatørene strebet helt klart mot en profesjonell status. Det var i alle fall klart at amatørkritikeren fungerer som ganske god PR for Amazon, de låner butikken sin autentisitet, og det viste seg også at om kritikere ble kritisert av andre kritikere så var det ofte med grunnlag i mistanke om at de ikke var den de utga seg for å være.Videre fant Steiner at anmelderne er svært sjangertro, dvs. de speiler bøkenes sjanger og innhold, og søker bekreftelse på egne opplevelser. Dette igjen fører til distinksjoner innenfor sjangeren: «Er dette god SF?» Til slutt diskuterte hun hvorvidt dette tilfredsstilte en idé om en habermasisk offentlighet, var disse anmeldelsene tilgjengelig for andre enn fans? Vendte de seg mot en større offentlighet? Svaret var nokså negativt, men, som Sissels presentasjon understreket, en habermasisk offentlighet er langt fra den eneste. Det eneste jeg savnet hos Steiner var referanser til parodier på anmeldelser, slik vi blant annet kan se noen mer og mindre subtile eksempler på i omtalen av boken Penetrating Wagner’s ring.

Norlit #1 – Keynotes

NorlitSå har jeg hatt første helg på veien som reisende i litteraturvitenskap, gjennom å delta på NORLIT: Codex and Code – Aesthetics, Language and Politics in an Age of Digital Media i Stockholm. Det er vel en fin anledning til å åpne bloggen også. Jeg presenterte ikke noe paper (hva er det norske ordet?) siden jeg jo nettopp har begynt prosjektet, og hadde dermed frihet til å lytte til det som ble sagt, koble ut når jeg ville det, og la meg synke ned i den deilig lunkne væsken av vitenskap som er en akademisk konferanse. Mye bra ble lagt frem, men det var påtagelig at det var i presentasjonene vi fikk høre om tingene som virkelig interesserte. Tre av fire Keynote-foredrag var relativt uinteressante.

Göran Sommardal skulle snakke om «forbudet mot utopier», men fremstillingen var såpass hoppende og anektdotisk (dessuten glemte han å skru på mikrofonen sin) at det var vanskelig å finne noe egentlig poeng hos ham utover det svært uoriginale at utopien har blitt mistenkelig etter kommunismens fall, og, et poeng som i større grad maktet å forundre noen av oss, at Kina kan utforme et reelt alternativ til det vestlige liberale demokratiet – ved en oppmyking av makten slik den er nå: «Can it become agreeable?» Dessverre snakket ikke Sommardal noe om historisk dialektikk eller slike ting, og derfor ble det vanskelig å sette ham i egentlig sammenheng med tidligere utopister, enten en tenker på AKP-ml eller Francis Fukuyama. Dessuten var han uvillig til å tenke over Kinas forhold til omverden. Kina opplever stor vekst javel, men i hvor stor grad er denne veksten basert på Kinas tilegning av andre lands ressurser? Kan en utopi forstås som noe annet enn et lukket system?

Jochen Hörisch snakket om metaforer og metonymier, svært lenge på et ulidelig elementært nivå, og klarte å rote seg opp i et skille mellom poetisk og prosaisk språk som han ikke trodde på selv en gang. Men det var for så vidt interessant  å høre hans tanker rundt metaforens sosiale rolle, og hvordan vi som kultur er avhengige av enighet omkring hva objekt-metaforer (f.eks. penger) faktisk representerer? Er de ekte eller symbolske?

Patrizia Lombardo var vel konferansens store stjerne, men jeg ble advart om at de store stjernene oftest er de største skuffelsene. Og selv om det  ikke akkurat var en dårlig forelesning vi fikk servert, så var hennes overveielser knyttet til Long Takes i film allikevel i overkant enkel. Dette var særlig tydelig i forhold til den interessante åpningen hennes hvor hun trakk opp forholdet mellom det analoge og digitale tenkt som brudd og kontinuitet, etterfulgt av en refleksjon omkring modernismens relasjon til postmodernismen. Hun knyttet an til Baudelaires beskrivelse av imaginasjonen som en forhandling mellom kunstner og tilskuer, og beskrev postmodernismen som en form for «dårlig» hukommelse som var alt for opptatt av detaljer til å kunne syntetisere delene med hverandre, til å kunne plassere detaljene i omgivelser. Dette forsvant imidlertid ut vinduet da hun begynte å studere materialet hun hadde, klipp fra filmer av Lynch, Scorsese og Van Sant. Klippenen var fine nok i seg selv, men hun klarte ikke å vise hvorfor de var viktige. Ingen syntetisering! Ville hun utvise «bad memory»?

Heldigvis ble det artigste keynote-forelesningen det siste. Andrea Polaschegg snakket om litterære begynnelser, det vil si de første ordene i et verk. hun påpekte det underlige i at det i så liten grad har blitt teoretisert over hva en begynnelse er, og hvordan begynnelser fungerer. I stedet har det i litteraturviteres praksis blitt tatt for gitt at begynnelsen på et verk er av stor viktighet for analysen av et verk, mens den tilgrunnliggende teorien i stedet har som utgangspunkt at en tekst (en vev!) er til en viss grad lik andre estetisk objekter, som malerier og skulpturer med grenser heller enn begynnelse og slutt. Polaschegg gikk i rette med både den nesten romantiske ideen om at begynnelsen er enormt viktig i et verk – hun sa noe sånt som at første verselinje i et dikt kan oftest erstattes med den åttende uten at noe særlig hadde gått tapt – og at litteraturen er et «innrammet» objekt uten begynnelse. Noe egentlig teoretisk grunnlag for dette la hun vel ikke frem, i stedet holdt hun seg til det empiriske i stor grad, og det var også egentlig nok. Det var litt vanskelig å følge henne i alt, som at åpningen på et tradisjonelt dikt ikke var lettere å huske enn åpningen på en hvilken som helst roman, det var kun vår litterære kultur som la opp til det. Hva da med rytme, assonans etc, har det ingen funksjon? Men det var i det hele tatt en overraskende frisk foreteelse å høre henne snakke. Arbeidet hennes var helt tydelig underveis, og forelesningen var en del av det tankearbeidet hun holdt på med. Da vi kom i snakk etterpå var hun mer enn villig til å tenke høyt omkring problematiske sider ved det hun hadde presentert og å videreutvikle andre sider enn dem hun hadde lagt vekt på. Særlig syns jeg den manglende teoretiseringen over begynnelser kan knyttes til litteraturvitenskapens, historisk sett, dårlige forhold til selve skrivehendelsen. Det er jo typisk i komiske fremstillinger av forfattere som skal begynne på sitt store verk at begynnelser virkelig har blitt tematisert: Klaprende skrivemaskiner og papirark som krølles og hives i den allerede overfylte søppelbøtten. Polascheggs eksempel var Gary Larsons fremstilling av Herman Melville som leitet etter sin begynnelse: «Ikke ‘Call me John’, ikke ‘Call me Eugene’» etc. Altså, hvis en ikke har en klar idé om hva forfatteren er og gjør kan det være ubehagelig å stirre på den tomheten som innleder enhver tekst, før teksten kommer. Dette kan også forklare det tilsynelatende motstridende forholdt vi har til begynnelser: Vi elsker å konkurrere om hvem som husker flest førstelinjer og førstesetninger,  og dette er en arv fra den klassiske litterære dannelsen, som også er knyttet til biografisk kunnskap etc. Vi har derimot blitt trent gjennom den moderne litteraturvitenskapen til å le av denslags selskapsleker, siden de jo ikke sier noe om litteraturen i seg selv. Dermed har kanskje den litterære begynnelsen forsvunnet i forfatterens dragsug.