Hvis ansikt bærer du?

Jeg har anmeldt utstillingen Probably Chelsea, A Becoming Resemblance, et samarbeid mellom kunstneren Heather Dewey-Hagborg og Chelsea Manning, som står på på Kunsthall 3,14 ut september.dav

30 livaktige, men uvirkelige ansikter uten kropper – en bukett av kjønn og etnisiteter – svever foran oss i øyehøyde i gallerirommets ellers tomme sal. Den skarpe, hakkete kanten rundt hvert ansikt gjør at de ligner et besynderlig photoshop-prosjekt i full størrelse og tre dimensjoner.

Materiell synestesi

Synestesi er fenomenet hvor en gjør mentale koblinger mellom ulike sanseinntrykk, blant annet er det mange som kobler musikk og farger, slik at en kan se for seg et musikkstykke som et spill av farger for sitt indre øye. Jeg forestiller meg at det må være en fryktelig fascinerende erfaring, og det har ergret meg at det er noe jeg ikke er forunt. I kveld fikk jeg imidlertid oppleve en liten flik av hvordan det må være. Avantgarde-gudfaren John Zorn hadde urfremføring på to verk for stemme inne i den nye James Turrell-installasjonen på Guggenheim.

20130624-002349.jpg 20130624-002905.jpg

Turrells installasjon er en ombygging av museets kjente rotunde, som snur byggets form på hodet, slik at det snevres inn mot toppen heller enn å utvides, og i dette rommet har han så installert en enkel, men utrolig effektiv lyssetting som vandrer sakte – men likevel så fort at en legger godt merke til det – gjennom fargespekter og lysnyanser. Inne i dette rommet satt vi og hørte Zorns to nye stykker, det første for tre, og det andre for seks kvinnestemmer. Som «klassiskkomponist» holder Zorn seg innenfor et ganske tradisjonelt tonespråk. Han sampler og kombinerer ulike uttrykk, men veldig utfordrende er det ikke, en type modernisme som kler Turrells snille lyskunst godt. Stykkene var til gjengjeld virkelig vakre: et basert på et gælisk dikt, skrevet med utgangspunkt i et irsk oldtidsmonument som markerte vintersolverv, og et skrevet over et utvalg troper hentet fra Shelleys poesi. Begge to tok i bruk stemmens klare og kroppslige kvalitet, dens evne til å fremføre en tone helt rent, men helt bundet til den kroppen som fremfører den, både materiell og eterisk på samme tid. Turrells installasjon ga en helt spesiell atmosfære, men noen ganger var det som om musikk, farge og lysintensitet virkelig gikk sammen og uttrykte et større, bakenforliggende hele. Da føltes det som om synestesi var noe også jeg kunne oppleve, selv om koblingen av farge og musikk fant sted utenfor, og ikke i, mitt sinn.

20130624-002758.jpg 20130624-002816.jpg

Fra «On (Surplus) Value in Art»

… the artistic commodity not only contains the abstraction of the artist’s living labor, together with all of the labor previously invested in art school, nightlife, and Bohemian existence. It also contains the additional, non-artistic living labor of the labor of the artist’s employees and assistants as well as that of subsidiary firms such as printers, foundries, etc. In addition however, it further — and above all — contains the spiritual management of all these subordinate types of labor by a director, a person in charge. This director, then, performs intellectual labor, and a steadily growing amount of such labor, which cannot be described in detail but which acquires a metaphysical index in the mediated presence [Vermittelheit] of the artist’s traces, in the mediated presence of the aura and its conversion into an «as-if aura».

Ventetid

Inngang til messenDet har ikke blitt mye tid til blogging i det siste, med eksamensretting og diverse. Og dette innlegget er en stakkarslig unnskyldning det også. Men jeg har altså debutert som kunstkritiker siden sist, i magasinet Billedkunst, i samarbeid med den talentfulle og vakre Synnøve Vik. Tidligere i høst dro vi til London for å se kunstmessen Frieze Art Fair, Europas største salgsmesse for kunst, og du kan lese vår rapport, «Markedet er museets mor» på Billedkunsts nettsider.

Om en skulle være interessert i andre perspektiver finnes det en jungel av anmeldelser, kommentarer og rapporter der ute, men ikke så mye på norsk. Klassekampen, som er den dagsavisen i Norge som bryr seg om billekunst, sendte Mona Gjessing, men artikkelen som sto på trykk 21.10 er ikke på nett. Det er derimot Kunstforum, de fokuserer på årets norske bidrag i denne artikkelen og på hvilke markedssignaler en kan lese ut av messen, i denne lederen.

Forresten kan Synnøves anmeldelse av utstillingen «Going to market», «Kommunisme? Nå?» som står på Henie Onstad frem til 7. februar, godt leses i sammenheng med teksten vår. Noen av de samme temaene blir tatt opp der.