Publisert: Adornos radioteori – Radioens stemme som opplysningsverktøy

Ny artikkel publisert i Norsk medietidsskrift.Bilde

Sammendrag:

Radioteori fikk et interessant tilskudd da Theodor W. Adornos tidlige skrifter om radio ble publisert for første gang i 2008/2009. Denne artikkelen presenterer og diskuterer noen sentrale poeng i det Adorno selv kalte «radioens fysiognomi», et forsøk på å etablere et begrepsapparat for radiostudier som knyttet sammen estetisk analyse, medieanalyse og samfunnsanalyse. Gjennom undersøkelse av en NRK-sendt bokanmeldelse aktualiseres teorien for å studere om, og hvordan, Adornos sin musikkorienterte radioanalyse kan overføres til annet, mer kommunikativt orientert innhold.

Artikkelen er nå lagt ut på Academia.

Kritikkåret 2009 – parafrasert

Jeg deltok på Litteratur på Blå i går, hvor Susanne Christensen og Ane Farsethås snakket om sine kritiske praksiser,  Christensens kritikksamling Den ulne avantgarde, og Farsethås’ kommende essaysamling med nyskrevne kritikker. Det var riktig kjekt. Jeg holdt et innledende innlegg hvor jeg tok utdrag fra fjoråret og årets utgaver av artikkelen «Kritikkåret» fra Norsk litterær årbok. Til glede for nye lesere presenterer jeg derfor fjorårets artikkel her på bloggen, årets utgave får dere kjøpe nye NLÅ for få fingrene i. Den kommer vel om ikke lenge.

Bruk knappene nederst i PDF-viseren, da kan du velge mellom å laste ned filen eller lese i fullskjermmodus.

Rapport – Mai 2010

Ny start, kortere tekster, mer babbel. Våren går med til doktorgradsutdanning, det vil si metodekurs og teoriseminarer, med påfølgende artikler som skal skrives. Og like rundt hjørnet er et nytt nummer av Fett hvor jeg har to små artikler, og desuten noen bøker hvor jeg bidrar. Mer om det seinere. Men litt tid til min egen forsking blir det også:

I forrige uke hadde gruppen som skal skrive Norsk litteraturkritikks historie et arbeidsseminar hvor vi la frem for hverandre det arbeidet vi holder på med nå. Det ser ut til å bli et skikkelig bra prosjekt, og gruppens sammensetning fører til at mange forskjellige perspektiver virvles opp. For en som er vant til at akademisk arbeid er en ensom ting er denne typen gruppearbeid hvor mange gir seg i kast for i fellesskap å beskrive et felt inspirerende og lærerikt. Særlig merker jeg at litteraturhistorie ikke er min sterkeste disiplin. Her må det leses!

Frankie boy
Francis Bull, stjålet fra Store norske leksikon

Minst like inspirerende er det kanskje å måtte forholde seg til en dødlinje. Jeg presenterte tre radioinnslag fra 1962 og snakket litt om hvordan de presenterte oss for forskjellige lydlige personaer. Det gøyeste var kanskje å høre på Francis Bulls foredrag om Henrik Ibsens forhold til «kunstnervennen» Hildur Andersen, og hvordan dette viste seg i Ibsens dikting. Bull var virkelig en helt fantastisk formidler, og selv om den identiteten som oppstår mellom ham og studieobjektet hans når han siterer Ibsens brev til konen, venner, og Hildur Andersen selv, fremstår både komisk og ganske uvitenskapelig i dag, er det overraskende underholdende og lærerikt å høre på denne uhyre kunnskapsrike mannen.

Et annet høydepunkt blant radioopptakene jeg snakket om var en diskusjon mellom Georg Johannesen, Ola Jonsmoen og Stein Mehren, hvor Georg Johannesen sier noe sånt som at «Jeg syns ikke vi skal bruke så store og vanskelige ord om poesien. Det viktigste er jo at vi er glad i den.» Den slags diktersnakk var sjelden fra hans munn.

Neste uke drar jeg til New York for å høre på amerikanske forskere og diskutere opplysning. Satser på at det blir et slag reisebrev derfra.

Norsk litterær årbok

SamlagetEt høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.

Av andre høydepunkt kan nevnes Agnes Ravatns amputerte versjon av Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv; Ellen Rees som i sin «Den reflekterende overflaten» går i åpen polemikk mot redaktør Eirik Vassenden og hans paradigmatiske artikkel om Erlend Loe, «Den store overflaten»; og Nora Simonhjell skriver om Stig Sæterbakkens behandling av stillhet og lyd, i artikkelen «stillheten er et varsel». Dessuten er Trond Borgens bibliografi over norsk litteraturforsking som alltid med, et verdifullt verktøy til å orientere seg.

Veien frem

22.-24. oktober skjer det forholdsvis spennende saker i Trondheim: Forskningsseminaret «Litterær tidsskriftkritikk etter det moderne gjennombrudd» skal fortelle oss om hva som har foregått i alle disse trykksakene som har tynget oss alle med så mye dårlig lesersamvittighet. (On that note: Nyeste nummer av Vagant ser fantastisk ut. De grafiske nyvinningene er virkelig fristende, for å bruke anmeldervokabularet.) Hva er det for en litterær offentlighet vi finner i tidsskriftene, hva inneholder den, hva snakker den om, og hvordan gjør den det? Diverse dyktige kritikere, forskere, kritikere og forskere og kritikkforskere skal delta. Innlegg om blant annet: Janus, Basar, Vinduet, Impressionisten, Kritiker, Bøk, Kraftsentrum og mye mer (faktisk). Heng med, det blir bra.

Kjekken sjøl
Kjekken sjøl

Selv skal jeg snakke om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem, som kun kom ut mellom 1936 og ’37 (Tidsskriftet fikk imidlertid et langt etterliv, siden det ble anført som forløperen til Fossegrimen. Les mer om det i Cato Schiøtz’ omtale av tidsskriftet i Morgenbladet). Siden det er et seminar om litteraturkritikk skal jeg først og fremst studere de artiklene i tidsskriftet som handler om litteratur. Men om jeg utelukkende skulle basert meg på de artiklene som handlet utelukkende om litteratur ville det blitt tynt. Jeg kommer til å studere de artiklene som handler om kunst i det hele tatt. Veien frem må være det minst litterært interesserte tidsskriftet som noensinne har blitt redigert av en skjønnlitterær forfatter. Ikke at det ikke fins mange artikler om litteratur og kunst i bladet, men da handler det hovedsaklig om kunstnernes politiske oppgaver, ikke om ny litteratur. I løpet av Veien frems levetid publiserte de så vidt jeg kan se kritikker av tre romaner, ingen lyrikksamlinger, ingen skuespill (derimot to-tre forhåndsomtaler), en omtale at et maleri (Guernica) og fire anmeldelser av sakprosabøker om litteratur. Selve litteraturen var altså ikke veldig viktig, det lille som finnes av estetisk tenking er relativt trygt bygget på Marx og Engels egen litterære estetikk slik den blir formidlet av Lukács (realismen avslører ubevisst kapitalismens ideologi), men uten noe krav om positivitet, slik den sovjetiske sosialrealismen ble formulert. Mer sentralt sto kanskje litteraturens symbolske rolle som en kampsone mellom radikale og såkalt «upolitiske» (reaksjonære) forfattere. En rekke av artiklene dreier seg om hva kunstnerne gjør i Sovjet, og flere diskuterer hva som er den riktige måten å skrive på for en sosialistisk forfatter. Det var de underliggende politiske prinsippene for aktiviteten (aktivismen) som var sentralt for Grieg å diskutere, ikke litteraturen selv.

Veien frem er først og fremst kritisk i sin politikk, men politisk i sin kritikk. Om jeg skal forsøke å tenke i retoriske termer: Veien frems artikler har en forensisk holdning til den politiske offentligheten, Grieg avslører og anklager sin samtid. Når det gjelder litteraturen ser grunntonen heller ut til å være deliberativ: Spørsmålet er hva forfatteren skal gjøre. Tidsskriftet får dermed en slags karakter av å være Nordahl Griegs diskusjon med seg selv om hva forfatterens oppgave er, samtidig som artiklene fungerer som gjentatte oppfordringer til forfatterne om å skrive engasjert: De måtte ta side, og innse at fascismen var født av kapitalismen, derfor måtte også kapitalismen avskaffes. Det var den eneste egentlige kampen mot krig.

Forholdet til kommunismen kan bli en viktig del av innlegget mitt tror jeg. Jeg har lest litt Slavoj Žižek i det siste, og hans diskusjoner omkring Stalinismen er tankevekkende. Han gjennomfører en slags solidarisk kritikk som river teppet under beina på de stalinistiske kommunistene – Grieg var en av dem – samtidig som han er nådeløs i sin kritikk av liberalismen og det den har resultert i. Det er mulig at det kan bli fruktbart å la seg inspirere av hans lesning av Moskva-prosessene i min lesning av Veien frem. Det er i alle fall på høy tid at venstresiden tar hensyn til stalinismen i sin lesning av Grieg. Georg Johannesen, som til dels idoliserer Grieg, nekter å gå med på at Griegs politiske linje kan kritiseres, det vil innebære et knefall for Hamsun og hans våpendragere. I det finnes det sannhet, særlig når en tar inn over seg det presset som finnes for å «rehabilitere» Hamsun, men det svarer allikevel ikke på problemet med stalinismen. Den som sist har skrevet noe interessant om Grieg er vel Hans Marius Hansteen, som i Vagant # 1/2-2003 har en glitrende artikkel om Griegs krigspoesi. Men ved å konsentrere seg om krigen og poesien unngår Hansteen, med full rett vel å merke, stalinismen som problem. Žižek muliggjør kanskje en kritisk-solidarisk lesning av Griegs kommunisme. I diskusjonen omkring hva som var verst av den kommunistiske og den nazistiske terroren kan Žižeks posisjon til tider minne om Griegs egen holdning, selv om Grieg i sine artikler trofast slutter opp om Moskvas linje. I diktingen er ikke holdningen så klar.

Tenking pågår. Nå skal jeg på Nasjonalbiblioteket.

Etterpåklok oppdatering:

Da jeg gikk på biblioteket var det for å sjekke hvilke numre de forskjellige artiklene jeg skal bruke fra Veien frem kommer fra. Det som umiddelbart slo meg da jeg satte meg ned med mikrofilmen var at jeg i et klassisk anfall av akademisk hybris hadde tatt munnen alt for full da jeg, basert på hvilke artikler tidsskriftet bestod av, påstod at Veien frem var et lite litterært interessert tidsskrift. Tvert imot! Det renner over av litteratur, men ikke formidlet gjennom den borgerlig-kritiske anmelderinstitusjonen. I stedet valgte Grieg å trykke litteraturen uformidlet, dikt, noveller, roman- og dramautdrag. I stedet for å vurdere om litteraturen var «god nok» trykket han sine kampfellers litteratur.

Mitt utgangspunkt: «Hvordan var litteraturkritikken i Veien frem?» styrte blikket mitt utenom litteraturen. Jeg er havren, hvilket nek er du?