Erling Sandmos nærhet

Erling Sandmo er død. Han var den beste kritikeren vi har hatt på radio i Norge. At han var en fantastisk musikkskribent vet alle som har lest hans artikler fra Morgenbladet, men det var som vert for P2s musikkprogram På sporet at han virkelig utmerket seg (den egentlige jobben, historikergjerningen, skal jeg ikke si noe om her). Den utrolige nærheten som oppsto mellom musikken og hans innlevende, men kritiske kommentarer, er ulikt noe annet jeg har hørt. I samtale med Kjell Hillveg eller Nina Krohn, og siden Ragnhild Veire, var han med å gjøre den kritiske dialogen til den sentrale radiosjangeren for estetisk kritikk og jeg vil hevde at ingen har gjort det bedre enn dem. En sentral bestanddel i disse samtalene var Sandmos vilje og evne til å tenke mens han snakket. Det var ikke alltid at resonnementene landet, selv om de bemerkelsesverdig ofte gjorde det, men uansett bragte de oss nærmere både musikken vi fikk høre og personen som presenterte dem, på en måte som lot fagkunnskap og menneskelighet få ta like stor plass. Og vi kan heller ikke se bort fra at stemmen hans var skapt for mediet, slik Martin så fint peker på her:

Tweet

I doktoravhandlingen min skriver jeg ikke mye om Sandmo, men nevner at han tok initiativet til oppropet mot nedleggelsen av Kritikertorget i 2000. Dette programmet bidro han også til. Og i den forbindelse har jeg har en liten diskusjon av hans essayistiske form som kritiker, hvor jakten på den riktige tanken ikke bare er et kjennetegn, men nærmest et poeng. Diskusjonen tar utgangspunkt i at Kritikertorget i programmets siste år i større og større grad lot den lange samtalen være det bærende formatet.

Da Anders Johansen ga ut den uklassifiserbare sakprosaboken Særoppgave, livssyn i 1999 for eksempel, var det på ingen måte en utgivelse som kunne måle seg i posisjon med [Dag] Solstads roman i 1992 [som også hadde blitt viet et helt program]. Likevel brukte [Annelita] Meinich en hel sending på en samtale med den sedvanlig reflekterende Erling Sandmo, om boken som et bud på hvordan en modernistisk historieskriving kunne se ut (modernismen som estetisk og teoretisk ideal hadde altså holdt seg gjennom tiåret). Størstedelen av samtalen var et godt eksempel på formidling av forholdsvis avanserte refleksjoner som var uttenkt på forhånd, men formulert der og da. Enkelte steder ble Sandmo imidlertid nødt til å tenke på direkten (selv om sendingen ikke gikk direkte):

«Annelita Meinch: Men da, for oss andre, som ikke leser på den måten, så bør jo denne boken ha andre verdier enn de rent terapeutiske?
Erling Sandmo: Ja! Neida, den har ikk… Altså, som jeg sa, den har en … en … en veldig merkelig … virkning … eller den hadde det på meg. Den hadde en sånn … en sånn mimetisk virkning, sånn at du får tilgang til Anders Johansens flanering gjennom erindringens labyrinter. Altså, at … at det … det er så lite stringent metode, og han tenker og han går rundt, han snakker med folk, han snakker med vennene sine, han snakker med kollegene sine, han kommuniserer med forlaget og allting får du vite i denne boken. Ehm … Og du blir besnæret på … litterært og filosofisk vis av hans tankevandringer.»

Sitatet er et godt eksempel på at den dype konsentrasjonen om emnet tillot en form som var friere og mer menneskelig – skjønt ikke nødvendigvis klarere eller mer presis.

Det virker urettferdig nå å avslutte en diskusjon om Sandmo med å påstå at han var upresis. Det var han jo nettopp ikke. Men han opplevdes fri i mediet, og denne friheten var med å skape nærheten vi opplevde som lyttere.