Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.

Audun Lindholm om den oppdragende kritiker

Sammendraget av Audun Lindholms foredrag fra Kritikerlagets seminar på Lillehammer er interessant lesning. Et lite stykke bet jeg meg særlig merke i:

Å ha kunnskap og å være internasjonalt orientert i et lite miljø som det norske, fører en fort inn i en oppdragende rolle. Ville f eks kapasiteter som Jan Erik Vold og Jan Kjærstad ha vært mindre belærende i holdningen om de hadde virket i en større kultur? Jan Kjærstads artikler er i mine øyne noe av det mest ansporende man kan lese, men de er ikke essays – han er altfor klar over at han vet noe leseren ikke vet. Om han hadde kunnet ta det for gitt at det finnes andre som kan noe om og er interessert i det han skriver om, ville han antakeligvis hatt en større distanse til det oppdragende aspektet ved å ytre seg i offentligheten.

Også Stig Sæterbakkens essays er også ofte introduksjoner og lærestykker. Dette blir et dilemma for ham: Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med besettelsen av utsideerfaringer?

Dette er et veldig viktig poeng i norsk kritikkhistorie, om en ønsker å ta en tilnærming à la den jeg skisserer i mine tre teser om kritikk: Hvilken rolle en kritiker kan innta innenfor kontinuumet mellom å være publikums representant og oppdrager, påvirkes i veldig stor grad av hvilken offentlighet kritikeren henvender seg til.

Kritikkens oppgave

Foto: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA

Det er kritikkdebatt folkens! Jippi! Er Karl Ove Knausgård noe å samle på? Er Vinduet gøy og Vagant et elitistisk surpomptidsskrift? Mitt skarpe kritikk-analytiske øye skuer imidlertid en problematikk som ligger under både Jan Kjærstads angrep på Knausgård-resepsjonen og Vagant-redaktør Audun Lindholms skarpe tilsvar til Kåre Bulies hyllest av VinduetVagants bekostning (Ingen av dem er på nett.). Problemet heter «Kritikkens oppgave». Her følger en parasittisk parafrase av det hele:

Jan Kjærstad anklager kritikerstanden for å gå i takt: De er ikke informert nok om det litterære feltet (den selvbiografiske litterære trenden, som Kjærstad fører tilbake til Sverige og det sene 90-tallet) og Knausgård plasseres dermed ikke inn i noen sammenheng utover seg selv. Dessuten mener han kritikerne tar Min kamps selvbiografiske forutsetning for god fisk uten å utsette boken – han skriver kun om 1. bind – for en tilstrekkelig kildebevisst lesning. Kjærstad mener kritikken har latt seg forføre av den estetiske effekten som Jon Helt Haarder kaller Thomas-funksjonen, oppkalt etter tvileren Thomas som måtte stikke fingrene i Jesu sår for å tro at det var ham som hadde stått opp fra de døde. Ved å fortelle det som er «sant» oppleves Knausgårds fortelling langt sterkere enn vanlige fiksjoner. Om en leste boken mer «for seg selv», hevder Kjærstad, ville en fått et klarere blikk for dens egentlige kvaliteter. Dermed er kritikerne for sneversynte når det gjelder litteraturens trender, men for åpne hva gjelder Knausgårds påstand om sannhet.

I sin lesning av Min kamp-kritikkene finner Kjærstad at kritikerne er påfallende like i formen, spesielt opptatt av sin egen affektive reaksjon (Det skulle støtte opp under Thomas-funksjonen!) og hyperbolske i sammenligningene (Ibsen og Hamsun). Kjærstad tar til orde for en mer mangetydig kritikk som makter å bryte ut av Knausgårds konservative menneskesyn og romantiske kunstsyn, det klarer de visstnok ikke i dag.

Jeg skal ikke si så mye om Kjærstads påstander annet enn at den nok har mye rett om det materialet den tar for seg. Siden de første kritikkenes publisering har det kommet to bøker til, og dermed en rekke nye kritikker, andre innlegg og nye diskusjoner. Kjærstad er litt sent ute, men det er ikke hans feil, så vidt jeg kan forstå, det er mer et resultat av Min kamp-prosjektets unike publiseringsprosess. På grunn av seriepubliseringen tvinges resepsjonen til å tenke seg om etter hver bok, noe som tvinger frem en ny vurdering av de foregående bøkene og den foregående resepsjonen. (For eksempel er Øystein Vidnes‘ tekst etter andre, og Bernhard Ellefsens tekst etter tredje bind begge glimrende lesning.) Dermed har en rekke elementer ved bøkene blitt trukket frem i offentligheten, som nok hadde blitt liggende skjult i diverse masteroppgaver om Knausgård hadde gitt seg etter bind 1. Knausgård har dermed tvunget frem en reflekterende offentlighet, en kritikk som går ut over den enkle anbefalingskultusen Kjærstad finner i den første anmeldelsesrunden.

Over til den andre debatten: Kåre Bulie skrev i Dagbladet 6. januar i en omtale av Vinduet:

[Audun] Vingers Vinduet tar ganske visst litteraturen på alvor, men bærer samtidig preg av en upretensiøs humor som skiller det fra den strengere og mer høytidelige konkurrenten Vagant, der ingen skal være i tvil om at vanskelig litteratur er blodig alvor som bør behandles med ærbødighet. Mens Vagant-redaksjonen i Bergen, anført av redaktør Audun Lindholm, ikke går av veien for å signalisere en litt humørløs bedreviterholdning som lett kan ende med å stå i veien for de tallrike interessante tekstene bladet trykker, og gjerne klager over hvor dårlig det står til i det litterære Norge for øvrig, later Vinger ikke til å føle behov for å holde seg med fiendebilder. Han lager isteden et raust tidsskrift med atskillig større nedslagsfelt enn den Cappelen Damm-støttede konkurrenten på Vestlandet. Vingers Vinduet har en letthet og friskhet ved seg som Vagant kunne behøvd mer av, tyngre på labben som det er (selv om de deler noen bidragsytere). Først og fremst har imidlertid Vinger klart å skape den ettertraktede følelsen av samtidighet og relevans, en følelse som ikke er så lett verken å planlegge seg fram til eller forklare. Vinduet-utgivelser er blitt små litterære begivenheter som også en bredere popkulturell offentlighet forholder seg til. Så trykker da også Vinduet nesten dobbelt så mange eksemplarer som Vagant.

Audun Lindholm plukket heldigvis opp hansken i dagens Dagblad, for dette fiendebildet(!) som Bulie maler opp av Vagant og tidsskriftets kritiske praksis er en fare for en reflekterende litterær offentlighet. Lindholm ønsker en genuin kritiker, en som passer til følgende beskrivelse: «Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre.» I motsetning til dette maler Lindholm frem anmelderen, hvis adjektivrike språk først og fremst skal bejae status quo og formidle det populære. Lindholm er nok i overkant negativ i sin beskrivelse av anmelderens muligheter, men jeg støtter definitivt hans kamp for kritikerens refleksjon omkring, og intervensjon i, litteraturen, samfunnet og språket og tankene de baserer seg på.

Det er da også dette Jan Kjærstad tar til orde for når han etterlyser en vurdering som er på høyde med det beste i Knausgårds prosjekt. Det er kanskje også det samme Eirik Vassenden snakket om da han i høst nevnte at kritikken som refleksjonsform kan være truet.