Om dybde

En av artiklene som er fremhevet i denne ukens The Syllabus er Joshua Landys «In Praise of Depth: or, How I Learned to Stop Worrying and Love the Hidden», trykket i siste nummer av New Literary History. Det var en glede å lese et så uaffektert forsvar for «det vanskelige» i litterært fortolkningsarbeid. Det hele er skremmende oversiktlig, så klart presentert at en kan ta seg i å mistenke at det er noe som utelates. Men jeg tror ikke det er tilfelle. Landys kritikk av Toril Moi og en rekke andre som har stilt seg kritisk til litteraturfagets jakt på dybde ser ut til å være både real og presis. Og dessuten plasserer han Moi inn i en teoretisk tradisjon, noe som definitivt burde vært gjort mye tidligere. Linjen tilbake til Sontags «Against Interpretation» er opplysende og åpenbart treffende.

Erling Sandmos nærhet

Erling Sandmo er død. Han var den beste kritikeren vi har hatt på radio i Norge. At han var en fantastisk musikkskribent vet alle som har lest hans artikler fra Morgenbladet, men det var som vert for P2s musikkprogram På sporet at han virkelig utmerket seg (den egentlige jobben, historikergjerningen, skal jeg ikke si noe om her). Den utrolige nærheten som oppsto mellom musikken og hans innlevende, men kritiske kommentarer, er ulikt noe annet jeg har hørt. I samtale med Kjell Hillveg eller Nina Krohn, og siden Ragnhild Veire, var han med å gjøre den kritiske dialogen til den sentrale radiosjangeren for estetisk kritikk og jeg vil hevde at ingen har gjort det bedre enn dem. En sentral bestanddel i disse samtalene var Sandmos vilje og evne til å tenke mens han snakket. Det var ikke alltid at resonnementene landet, selv om de bemerkelsesverdig ofte gjorde det, men uansett bragte de oss nærmere både musikken vi fikk høre og personen som presenterte dem, på en måte som lot fagkunnskap og menneskelighet få ta like stor plass. Og vi kan heller ikke se bort fra at stemmen hans var skapt for mediet, slik Martin så fint peker på her:

Tweet

I doktoravhandlingen min skriver jeg ikke mye om Sandmo, men nevner at han tok initiativet til oppropet mot nedleggelsen av Kritikertorget i 2000. Dette programmet bidro han også til. Og i den forbindelse har jeg har en liten diskusjon av hans essayistiske form som kritiker, hvor jakten på den riktige tanken ikke bare er et kjennetegn, men nærmest et poeng. Diskusjonen tar utgangspunkt i at Kritikertorget i programmets siste år i større og større grad lot den lange samtalen være det bærende formatet.

Da Anders Johansen ga ut den uklassifiserbare sakprosaboken Særoppgave, livssyn i 1999 for eksempel, var det på ingen måte en utgivelse som kunne måle seg i posisjon med [Dag] Solstads roman i 1992 [som også hadde blitt viet et helt program]. Likevel brukte [Annelita] Meinich en hel sending på en samtale med den sedvanlig reflekterende Erling Sandmo, om boken som et bud på hvordan en modernistisk historieskriving kunne se ut (modernismen som estetisk og teoretisk ideal hadde altså holdt seg gjennom tiåret). Størstedelen av samtalen var et godt eksempel på formidling av forholdsvis avanserte refleksjoner som var uttenkt på forhånd, men formulert der og da. Enkelte steder ble Sandmo imidlertid nødt til å tenke på direkten (selv om sendingen ikke gikk direkte):

«Annelita Meinch: Men da, for oss andre, som ikke leser på den måten, så bør jo denne boken ha andre verdier enn de rent terapeutiske?
Erling Sandmo: Ja! Neida, den har ikk… Altså, som jeg sa, den har en … en … en veldig merkelig … virkning … eller den hadde det på meg. Den hadde en sånn … en sånn mimetisk virkning, sånn at du får tilgang til Anders Johansens flanering gjennom erindringens labyrinter. Altså, at … at det … det er så lite stringent metode, og han tenker og han går rundt, han snakker med folk, han snakker med vennene sine, han snakker med kollegene sine, han kommuniserer med forlaget og allting får du vite i denne boken. Ehm … Og du blir besnæret på … litterært og filosofisk vis av hans tankevandringer.»

Sitatet er et godt eksempel på at den dype konsentrasjonen om emnet tillot en form som var friere og mer menneskelig – skjønt ikke nødvendigvis klarere eller mer presis.

Det virker urettferdig nå å avslutte en diskusjon om Sandmo med å påstå at han var upresis. Det var han jo nettopp ikke. Men han opplevdes fri i mediet, og denne friheten var med å skape nærheten vi opplevde som lyttere.

Kritikkens konservative stemme

Vi var vitne til et viktig øyeblikk i autentisitetens akustiske historie i dagens utgave av Kulturnytt. Den meget litterære kritiker Bernhard Ellefsen møtte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre til debatt om bibliotekenes saneringspraksis i egne hyller, og overgangen til mer aktivitetsorienterte bibliotek. Ellefsen anla sin mest knarrete stemme – kanskje var han litt morgentrøtt – og oppnådde en litt professoral autoritet som sto godt til poenget han forfekter: papirbokens fortsatte relevans. Dette i klar kontrast til sjefen for landets nasjonale hukommelse som tok i bruk sitt mest engasjerte uttrykk, like emosjonelt involvert og til stede som han var i sine glansdager i RV-ledelsen. Her fantes ikke noe lydlig spor av at institusjonens tyngde, snarere var det en ungdommelig letthet som preget nasjonalbibliotekarens indignerte svar på den «konservative og kunnskapsløse» Ellefsens kritikk. I så måte er Sira Myhre en perfekt aktør i lydmedier (det inkluderer TV såklart). Bernhard var derimot – både lydlig og innholdsmessig – historiens mann. Tydelig forankret i sine forberedte poeng, og i en retorisk og oratorisk tradisjon som har det skrevne ordet som utgangspunkt.

Også publisert på Facebook.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Gir du dem lillefingeren tar de hele den helvetes tekoppen.

Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.
Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.

La oss si at kunstkritikk – dvs. all estetisk kritikk – kan sammenlignes med det å drikke en kopp te. Tedrikkingens visuelle representasjon inneholder ett viktig element: den løftede lillefingeren. Om kunstkritikken altså kan sammenlignes med det å drikke en kopp te, er selve vurderingen denne løftede lillefingeren, et tydelig sjangerkjennetegn, men knapt nok det viktigste som foregår.

Nytt tidsskrift: Methods Quarterly

Interessant utgangspunkt for et vitenskapelig tidsskrift (om enn ikke akkurat banebrytende vitenskapsteori):

The scientific method is much more than the technical details of experiments: it’s the culture of the lab, the politics of science funding, the art of experimental design, and the science of telling a good story. What gets left out of scientific publications? What don’t we hear about in popular articles about scientific discovery and technological innovation?

Publisert: Adornos radioteori – Radioens stemme som opplysningsverktøy

Ny artikkel publisert i Norsk medietidsskrift.Bilde

Sammendrag:

Radioteori fikk et interessant tilskudd da Theodor W. Adornos tidlige skrifter om radio ble publisert for første gang i 2008/2009. Denne artikkelen presenterer og diskuterer noen sentrale poeng i det Adorno selv kalte «radioens fysiognomi», et forsøk på å etablere et begrepsapparat for radiostudier som knyttet sammen estetisk analyse, medieanalyse og samfunnsanalyse. Gjennom undersøkelse av en NRK-sendt bokanmeldelse aktualiseres teorien for å studere om, og hvordan, Adornos sin musikkorienterte radioanalyse kan overføres til annet, mer kommunikativt orientert innhold.

Artikkelen er nå lagt ut på Academia.

Rewiring the mind: Radioserie om radiohistorie

BBC LogoBBC 3 sender denne uken en serie om radioens historie, Rewiring the Mind, om hvordan radioen har påvirket oss. Mediets påvirkningskraft er et veldig populært tema i teknologi- og mediahistorie, men det har ikke så ofte blitt anvendt på radioen. Det blir imidlertid mer og mer åpenbart at det 20. århundret var et århundre preget av spredning av lyd, og det bidro radioen i høyeste grad til. Kringkastingshistorikeren David Hendy snakker i engasjerende 15-minutters foredrag om et medium vi oftest tenker på med en viss nostalgi, men som en gang var nytt. Å høre om publikums reaksjoner på dette nye, demokratiske mediet — en trengte ikke en gang kunne lese for å tilegne seg innholdet! — gir oss kanskje et annet perspektiv på introduksjonen av internett i vår egen tid.

Her finner du 1. episode, «The Ethereal Mind» og her finner du 2. episode, «The Cultivated Mind».

Fett har nye nettsider

Jeg går ut fra at de fleste som leser dette har tilgang til andre kanaler hvor de allerede har fått vite at Fett, det feministiske tidsskriftet hvor jeg er med i redaksjonen som en slags trøndersk satelitt, har fått nye nettsider. De er fryktelig fine, noe som ikke er så rart når en vet at de er laget av de gode folkene i Grandpeople. Sjekk det ut, særlig artikkelarkivet hvor en blant annet kan finne min lille diskusjon omkring de bergenske rapperne i A-laget: «Et eget rom for griseri».

Seminar i morgen: Kan kritikken lære akademia å lese bedre?

Jeg glemte å nevne dette, «Forum for litteraturkritikk», et seminar om litteraturkritikk som vi håper skal bli en årlig foreteelse på NTNU.

Kan kritikken lære akademia å lese bedre?
I 2010 ble forfatter og kritiker Tor Eystein Øverås tildelt prisen Årets litteraturkritiker. Da han takket for prisen understreket han at han så på sin egen kritikkpraksis som noe svært annerledes enn akademias behandling av litteratur, men han markerte samtidig avstand til en enkel og tabloid litteraturjournalistikk. Finnes det rom for en litteraturkritikk som nekter å velge side mellom en vitenskapelig og en salgsrettet tilnærming til litteraturen? Kan det hende at en slik litteraturkritikk er mer oppmerksom mot litteraturen den skal behandle? Hva er litteraturkritikk, og hva kan den være?

Øverås snakker om sin bakgrunn fra litteraturvitenskap og praksis som kritiker, blant annet hvor vanskelig det er å leve som kritiker uten annen inntekt.

Tor Eystein Øverås har gitt ut romanene Tittelløs (1993)og Fortelleren (1996), reiseboken Til: en litterær reise (2005) og artikkelsamlingen Livet! Litteraturen!.

Kritikkåret 2009 – Gamle gjenfortellinger om igjen
Kristoffer Jul-Larsen er stipendiat i nordisk litteratur og underviser på masterprogrammet i kunstkritikk og kulturformidling på NTNU. Han har gått gjennom litteraturkritikken i 2009 fra tolv utvalgte aviser, og vil i sin innledning presentere et oversiktsbilde av litteraturkritikken i Norge i dag. Hvor befinner de beste litteraturkritikerne seg, hva skriver de om, og hvordan gjør de det? Hva forteller kritikken oss om litteraturen, og er det verdt å lese det?

Tor Eystein Øverås og Kristoffer Jul-Larsen kommenterer hverandres innlegg og tar imot spørsmål og innlegg fra salen.

Det hele går ned på Dragvoll i rom D13, 26. august, klokken 14:15.