Kritikkens konservative stemme

Vi var vitne til et viktig øyeblikk i autentisitetens akustiske historie i dagens utgave av Kulturnytt. Den meget litterære kritiker Bernhard Ellefsen møtte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre til debatt om bibliotekenes saneringspraksis i egne hyller, og overgangen til mer aktivitetsorienterte bibliotek. Ellefsen anla sin mest knarrete stemme – kanskje var han litt morgentrøtt – og oppnådde en litt professoral autoritet som sto godt til poenget han forfekter: papirbokens fortsatte relevans. Dette i klar kontrast til sjefen for landets nasjonale hukommelse som tok i bruk sitt mest engasjerte uttrykk, like emosjonelt involvert og til stede som han var i sine glansdager i RV-ledelsen. Her fantes ikke noe lydlig spor av at institusjonens tyngde, snarere var det en ungdommelig letthet som preget nasjonalbibliotekarens indignerte svar på den «konservative og kunnskapsløse» Ellefsens kritikk. I så måte er Sira Myhre en perfekt aktør i lydmedier (det inkluderer TV såklart). Bernhard var derimot – både lydlig og innholdsmessig – historiens mann. Tydelig forankret i sine forberedte poeng, og i en retorisk og oratorisk tradisjon som har det skrevne ordet som utgangspunkt.

Også publisert på Facebook.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Gir du dem lillefingeren tar de hele den helvetes tekoppen.

Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.
Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.

La oss si at kunstkritikk – dvs. all estetisk kritikk – kan sammenlignes med det å drikke en kopp te. Tedrikkingens visuelle representasjon inneholder ett viktig element: den løftede lillefingeren. Om kunstkritikken altså kan sammenlignes med det å drikke en kopp te, er selve vurderingen denne løftede lillefingeren, et tydelig sjangerkjennetegn, men knapt nok det viktigste som foregår.

Nytt tidsskrift: Methods Quarterly

Interessant utgangspunkt for et vitenskapelig tidsskrift (om enn ikke akkurat banebrytende vitenskapsteori):

The scientific method is much more than the technical details of experiments: it’s the culture of the lab, the politics of science funding, the art of experimental design, and the science of telling a good story. What gets left out of scientific publications? What don’t we hear about in popular articles about scientific discovery and technological innovation?

Publisert: Adornos radioteori – Radioens stemme som opplysningsverktøy

Ny artikkel publisert i Norsk medietidsskrift.Bilde

Sammendrag:

Radioteori fikk et interessant tilskudd da Theodor W. Adornos tidlige skrifter om radio ble publisert for første gang i 2008/2009. Denne artikkelen presenterer og diskuterer noen sentrale poeng i det Adorno selv kalte «radioens fysiognomi», et forsøk på å etablere et begrepsapparat for radiostudier som knyttet sammen estetisk analyse, medieanalyse og samfunnsanalyse. Gjennom undersøkelse av en NRK-sendt bokanmeldelse aktualiseres teorien for å studere om, og hvordan, Adornos sin musikkorienterte radioanalyse kan overføres til annet, mer kommunikativt orientert innhold.

Artikkelen er nå lagt ut på Academia.

Rewiring the mind: Radioserie om radiohistorie

BBC LogoBBC 3 sender denne uken en serie om radioens historie, Rewiring the Mind, om hvordan radioen har påvirket oss. Mediets påvirkningskraft er et veldig populært tema i teknologi- og mediahistorie, men det har ikke så ofte blitt anvendt på radioen. Det blir imidlertid mer og mer åpenbart at det 20. århundret var et århundre preget av spredning av lyd, og det bidro radioen i høyeste grad til. Kringkastingshistorikeren David Hendy snakker i engasjerende 15-minutters foredrag om et medium vi oftest tenker på med en viss nostalgi, men som en gang var nytt. Å høre om publikums reaksjoner på dette nye, demokratiske mediet — en trengte ikke en gang kunne lese for å tilegne seg innholdet! — gir oss kanskje et annet perspektiv på introduksjonen av internett i vår egen tid.

Her finner du 1. episode, «The Ethereal Mind» og her finner du 2. episode, «The Cultivated Mind».

Fett har nye nettsider

Jeg går ut fra at de fleste som leser dette har tilgang til andre kanaler hvor de allerede har fått vite at Fett, det feministiske tidsskriftet hvor jeg er med i redaksjonen som en slags trøndersk satelitt, har fått nye nettsider. De er fryktelig fine, noe som ikke er så rart når en vet at de er laget av de gode folkene i Grandpeople. Sjekk det ut, særlig artikkelarkivet hvor en blant annet kan finne min lille diskusjon omkring de bergenske rapperne i A-laget: «Et eget rom for griseri».