En notis om Bergens Tidendes jakt på en barnelitterær meningsskandale

Bergens tidende har en underlig journalistisk kampanje gående for tiden. Avisens mest profilerte kritiker, Silje Stavrum Norevik, skrev i slutten av november en nokså høyspent sak om at barn ikke tas på alvor som lesere, og at forfattere med et ellers voksent forfatterskap brukte barnelitterære utgivelser som enkle hastverksjobber til å spe på inntektene. Denne kommentaren – som i avisen har fått sjangerbetegnelsen «innspill», og er signert av Norevik som litteraturkritiker i BT – har siden blitt imøtegått av flere forfattere. Bergens Tidende mener tydeligvis at det ikke er nok at Norevik blir møtt på debattsidene, og har i dag et oppslag over to sider hvor flere forfattere får si at Norevik tar feil: Det er vanskelig å skrive for barn, og det er dårlig betalt. Norevik får på sin side nyansere sitt poeng noe.

Det er med denne oppfølgigngssaken tydelig at BT forsøker å lage det jeg et annet sted har kalt en meningsskandale. Kritikeren inntar den upopulære posisjonen i kulturen, og får spille den politisk ukorrekte, (eller festbremsen som en annen i BTs kritikerkorps formulerte det under Kulturrådets årskonferanse nylig). BT kan stille seg i opposisjon til de rådende makter innenfor det barnelitterære feltet og si «Se, de har ingen klær på!». Og fra denne påstanden oppstår det nok friksjon til at meningsøkonomiens egen motor trøs i gang, utspill skaper motutspill og dansen fortsetter til den krones med deltakelse i Dagsnytt 18, eller den svinner hen i hverdagens sedvanlige grå bitterhet.

Desto mer underlig er det at BT tilsynelatende distanserer seg fra Norevik i dagens artikkel. Ingen steder står det nevnt at hun faktisk er litteraturkritiker i Bergens Tidende, og kommentaren hennes, som fikk innlede BTs kritikkseksjon over to sider uken den sto på trykk, har nå blitt degradert til et «debattinnlegg». Hva dette skyldes skjønner jeg ikke helt. Ønsker ikke BT å ta ansvar for kontroversen de skaper? Eller skjønner de bare ikke hva som er forskjellen mellom redaksjonelt anførte meninger og debattinnlegg fra eksterne skribenter? Jeg heller mot det siste, siden dagens sak er akkompagnert av en listicle fra BTs faste anmelder av barnelitteratur, Guri Fjeldberg, som forøker å gi en typologi over «den håpløse barnelitteraturen».

I denne opplistingen finner vi blant annet nevnt Øyvind Vågnes og Akin Duzakins bok Den vesle blå haien. Det er interessant, for det er tilsynelatende Fjeldbergs anmeldelse av denne boken (18.11) som førte til Noreviks mer generelle angrep på barnelitteraturens visstnok lave standarder (25.11). Fjeldberg mottok prisen som årets litteraturkritiker for 2015 og er høyt ansett i feltet. Derfor ble jeg overrasket over anmeldelsen hennes av Vågnes sin bok (for det er Vågnes sin tekst hun først og fremst er kritisk til). Anmeldelsen er utformet som en barnelitterær poetikk basert på syv råd til forfatteren – som Vågnes da har mislyktes i å følge.

Jeg har noen ganger etterlyst en kritikk som ikke er så villig til å vurdere verket på dets egne premisser, men som heller nedfeller sine egne premisser og vurderer verket ut fra disse. Fjeldbergs anmeldelse av Den vesle blå haien er til fulle en kritikk som etterlever et slikt imperativ. I sine råd til forfatteren skaper hun en klar og tydelig norm ikke bare for hvordan barnelitteratur bør være, men også for hva og hvordan et barn er og fungerer. Dette er en bedrevitende og arrogant kritikk av den typen jeg selv elsker … først og fremst fordi det er så hylende enkelt å avvise den. Nesten hvert eneste av Fjeldbergs råd går det ganske greit å si seg uenig i, og i de tilfellene det er vanskelig er det fordi rådene er innbyrdes motstridende, som når hun i punkt 3 etterlyser klarhet, mens i punkt 7 etterlyser flertydighet. Når Fjeldberg heller ikke ser ut til å selv skjønne hva Vågnes gjør når han bruker fargen blå som en metafor for følelser, blir jeg skeptisk til denne belæringen på vegne av barneleseren.

Å si at jeg også er skeptisk til BTs kampanje, er kanskje unødvendig.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.

Forskningsformidling på fransk

Fransk avis

Jeg er i Paris for å henge opp og se på kunsthåndverk og spise meg fet. Det er kjekt. Seinen renner stille forbi, hipsterne drikker øl på Au petit garage, baguetten koster 80 centimes og servitørene i toppetasjen på Centre Pompidou er så gretne at en er glad for å slippe ut derfra uten å få kjeft.

Frankrike er et annet land. Der gjør de en del ting litt annerledes. Det oppdaget jeg til fulle da jeg slo meg ned med Le Monde i formiddag og slo opp på en sak om integrering i Île de France-området. Det dreide seg om en sosiolog, Hugues Lagrange, som kommer med en bok om ungdom som har fått problemer på forskjellige måter, på skolen, med politiet etc. Det mannen har gjort, og som er bemerkelsesverdig i en fransk sammenheng, er at han har sett på kultur som en viktig variabel i analysen av hvorfor disse faller utenfor. Kultur er et vanskelig begrep i Frankrike, hvor det statistiske sentralbyrået er forhindret via lovverket å etablere statistikker basert på etnisitet o.l. Den rådende tendensen i samfunnsvitenskapene ser utelukkende på sosiale og politiske forhold for å forklare ulikhet. Å diskutere kultur blir av mange ansett for å være snikrasisme. Denne forskeren har så funnet at særlig unge menn med bakgrunn fra Sahel-området har problemer, og han setter dette i sammenhenge med – blant annet – elementer i deres kulturelle bakgrunn. Denslags er sprengstoff i den franske offentligheten, de har tross alt betydelig større integreringsproblemer enn det vi har i Norge.

Om Le Monde hadde vært hvilken som helst norsk avisredaksjon, jeg kan ikke egentlig komme på noe unntak her, ville de tatt det kontroversielle punktet i denne analysen, vekten som legges på kultur, og blåst det opp stort gjennom et intervju med forfatteren, og så diverse kommentarer fra meningsfeller og motstandere. Hadde de lagt seg riktig i selen hadde de bygget saken ut med en «case». Saken ville blitt lansert som en meningsskandale og en ville så kunne skapt en skikkelig god krangel som hadde ridd debattsidene i et par uker. Den hadde for det meste gått med til å få av veien diverse skinnuenigheter.

Hva gjør så Le Monde? Hovedsaken er en lang parafrase hvor en journalist gjengir bokens viktigste poenger. Det er ikke en anmeldelse og det gir seg heller ikke ut for å være det, det er kun snakk om et referat. Til dette står en kort kritisk kommentar fra en annen sosiolog som tar avstand fra kulturfokuset. Så følger et intervju med forfatteren hvor han gjør rede for sitt standpunkt, og hvorfor han mener manglende fokus på kultur har skadet integrering i Frankrike, og i tillegg at han er svært kritisk til den pågående innstrammingen overfor innvandrere som dagens regjering står for. Til sist følger så en oversiktssak hvor journalisten kort presenterer fire forskningsarbeider som har tatt for seg den samme problematikken og deres hovedkonklusjoner.

Hva er forskjellen på det franske og det norske? Det helt sentrale i Le Mondes dekning er selvfølgelig det samme som de norske avisene ville vært opptatt av: det kontroversielle standpunktet. Det er selvsagt, ellers ville det ikke vært en nyhet. Men det er svært interessant syns jeg å se hvilken vekt journalisten legger på å formidle innholdet i boken uten å gå omveien om forfatteren eller hans motstandere. Hovedsaken er å formidle det saklige innholdet, og så å bygge ut leserens kunnskaper om fagfeltet og hvorfor disse spørsmålene er kontroversielle. Det kan være fordi jeg ikke er særlig god i fransk, men det føltes som om jeg ble tatt på alvor som leser: Her var det ingen som fortalte meg en «story», i stedet fikk jeg servert et forskningsfunn og en rimelig diskusjon omkring dets implikasjoner.

Jeg vet at det er akademikerens favorittøvelse å ønske seg en annen offentlighet, men denne helsiden ga meg et helt konkret bilde på at noe annet er mulig enn den steinkastende og underholdningsrettede forskningsformidlingen som tilsynelatende kan bli vår fremtid etter Hjernevasks suksess. Jeg vet ikke om vi kan håpe på at dette skal bli hverdagen i norske aviser. De har nok ikke ressurser til det. Men kanskje noen av tidsskriftene kan se dette som en mulig modell?

Hva betyr en plateanmeldelse?

Fin forsiden

Det er spennende tider for musikkritikken. Eller, de spennende tidene er kanskje over, en viss ennui legger seg over diskusjonen allerede. Men lell da! Forrige uke ble musikkmagasinet ENO lansert.[1] Det første norske musikktidsskriftet på år og dag. Du har kunnet lese om det over alt. Google it. Det spennende med ENO, ved siden av at det er et musikkmagasin som skriver nokså lite diskriminerende om fryktelig mye forskjellig musikk, er at bladet ikke skal inneholde plateanmeldelser. Gutta i redaksjonen har tatt et valg og fått betalt i oppmerksomhet. Det er nemlig denne utelatelsen av anmeldelser stort sett all diskusjon omkring bladet har hatt som utgangspunkt. Folk som er skikkelig musikkinteresserte og som skriver om musikk har jo stort sett kritikken som hovedsjanger. Dermed skulle det bare mangle at et par øyenbryn blir løftet når en nysatsing går såpass høyt ut som å avvise plateanmeldelsen.

Jeg tror likevel det er grunn til å spørre seg hvorfor det er blir så mye blest om dette poenget, at musikkritikken ikke er liv laga, eller i alle fall ikke er god nok og fungerer begrensende slik den fungerer i dagens format. De fleste kommentatorene og ENO-folka selv – har lagt stor vekt på nettets innflytelse på hele musikkbransjen. Mp3-teknologien gjør albumformatet irrelevant, bloggosfæren gjør hver lytter med nettilgang til sin egen kritiker. Det er absolutt hold i hver av disse beskrivelsene, men samtidig er helhetsbildet de skaper for lite. For den interessen som rettes mot musikkritikk er ikke forbeholdt den, det er mye av de samme spørsmålene, om enn noe mindre poengtert, som reises knyttet både til film- og litteraturkritikk, og til pressen selv. Jeg tror ærlig talt at musikkritikken, hipsteren i aviskollegiet, bare er litt tidligere ute enn sine litt mer satte kolleger. Sagt på en annen måte: Hva betyr det at alle reagerer på utelatelsen av plateanmeldelsen i ENO?

Nøkkelord i diskusjonen er relevans og oppmerksomhet. Hvilken relevans har kritikken i en offentlighet hvor vi alle, i stadig tiltagende grad, kan velge hvor vi vil hente informasjonen vår? Ideen om en rasjonell og deliberativ offentlighet, slik den har blitt beskrevet av Jürgen Habermas og fremover – og som nok har vært aktiv som idé i mye lengre tid, uten at jeg dermed sier at virkeligheten alltid har tedd seg i tråd med dens beskrivelser – har ikke plass til en slik information overload som det digitale samfunnet innebærer. Kritikeren er en nøkkelperson her, som en av den borgerlige offentlighetens konstituerende karakterer legger han premisser for hvordan offentligheten skal fungere. Kritikeren er en av alle, det vil si, han er en av publikum, men han er også publikums representant. Denne representative rollen forsvinner med den digitale virkeligheten, hvor alle potensielt sett eier sin egen trykkepresse og har tilgang til verdensomspennende distribusjon. At denne naive beskrivelsen av en ny mediehverdag ikke tar inn over seg at det finnes en medieøkonomi også på internett skal jeg la ligge her. Viktigere er det å peke på hvordan kritikeren i dette perspektivet blir en av et stadig større kor, som ikke bare innbefatter folket, men også andre kritikere fra andre offentligheter og et helt annet stofftilfang. I den digitale verdenen mister ikke kritikeren sin autoritet som vurderende person, men også sin rolle som redaktør og kompilator av stoff som er interessant å vurdere. Dette er et problem ikke bare for kritikken, men for alle mediekanaler som baserer seg på et ønske om å være med å bestemme hva offentligheten skal være. I et digitalt samfunn er offentligheten alltid et annet sted.

En annen måte å uttrykke dette på er å se på kritikeren som en samtidskronikør, en skriver av sin samtids historie. I følge medieteoretikeren Friedrich Kittler – som jeg har skrevet en innledning om en gang – er historien avsluttet i det digitale samfunnet. Ikke fordi vi har nådd noen endestasjon, men fordi alt, ved å bli innlemmet i informasjonsteknologien, har blitt historisk. Dermed finnes det ikke lenger noen historie å fortelle, bare virkelighetens overveldende støy.

Dette er selvfølgelig ikke et veldig presist bilde av vår verden. Offentligheten finnes. NRK og Aftenposten er med på å bestemme hva vi skal diskutere. En kløktig utformet pressemelding preger kultursidene i mange uker. Men jeg tror tendensen finnes, og når en så eksplisitt kommenterer tendensen, slik ENO implisitt gjør ved å avvise hele anmeldelsessjangeren, røsker det tak i noe vi alle opplever.


[1] Redaktøren av bladet er min gode venn Eirik Kydland, jeg er dermed ikke akkurat noen uhildet kommentator av prosjektet. Jeg har til og med gitt korrektur og kommentarer på to av tekstene i det nye bladet, Erik Steinskogs introduksjon til afrofuturismen, og Aksel Kiellands forklaring på hvorfor det er viktig å skrive om musikk akkurat nå. Derfor betyr det kanskje ikke så mye når jeg sier at jeg liker ENO, men jeg gjør det. Jeg syns det er et glimrende blad som både tar musikken og leserne på alvor og som lærer meg ting om musikk jeg kanskje ikke liker og derfor kan lite om, og lærer meg mer om det jeg kjenner allerede. Noen har sagt at enkelte av tekstene er for enkle og generelle, og det kan jeg kanskje være enig i, men jeg tror at tanken som ligger bak, å tilby et variert blad hvor tekstene byr på ulik grad av motstand og engasjement, er god. Derfor er det litt skuffende å se at folk som Guttorm Andreassen og Øyvind Berekvam, folk som etter alle solemerker er utstyrt med både musikkinteresse og nysgjerrighet utover det vanlige, enten klager over at noen tekster er vanskelig tilgjengelig (Andreassen) eller at de ikke interesserer seg for sjangerne som presenteres eller de forsøkene på å skrive om musikk på en helt annen måte som faktisk er der (Berekvam). Men den diskusjonen tror jeg vi kan la ligge her. Jeg har allerede kommentert Andreassens innlegg. Og skal gjøre et forsøk på å si noe hos Berekvam også.

Kritikkens oppgave

Foto: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA

Det er kritikkdebatt folkens! Jippi! Er Karl Ove Knausgård noe å samle på? Er Vinduet gøy og Vagant et elitistisk surpomptidsskrift? Mitt skarpe kritikk-analytiske øye skuer imidlertid en problematikk som ligger under både Jan Kjærstads angrep på Knausgård-resepsjonen og Vagant-redaktør Audun Lindholms skarpe tilsvar til Kåre Bulies hyllest av VinduetVagants bekostning (Ingen av dem er på nett.). Problemet heter «Kritikkens oppgave». Her følger en parasittisk parafrase av det hele:

Jan Kjærstad anklager kritikerstanden for å gå i takt: De er ikke informert nok om det litterære feltet (den selvbiografiske litterære trenden, som Kjærstad fører tilbake til Sverige og det sene 90-tallet) og Knausgård plasseres dermed ikke inn i noen sammenheng utover seg selv. Dessuten mener han kritikerne tar Min kamps selvbiografiske forutsetning for god fisk uten å utsette boken – han skriver kun om 1. bind – for en tilstrekkelig kildebevisst lesning. Kjærstad mener kritikken har latt seg forføre av den estetiske effekten som Jon Helt Haarder kaller Thomas-funksjonen, oppkalt etter tvileren Thomas som måtte stikke fingrene i Jesu sår for å tro at det var ham som hadde stått opp fra de døde. Ved å fortelle det som er «sant» oppleves Knausgårds fortelling langt sterkere enn vanlige fiksjoner. Om en leste boken mer «for seg selv», hevder Kjærstad, ville en fått et klarere blikk for dens egentlige kvaliteter. Dermed er kritikerne for sneversynte når det gjelder litteraturens trender, men for åpne hva gjelder Knausgårds påstand om sannhet.

I sin lesning av Min kamp-kritikkene finner Kjærstad at kritikerne er påfallende like i formen, spesielt opptatt av sin egen affektive reaksjon (Det skulle støtte opp under Thomas-funksjonen!) og hyperbolske i sammenligningene (Ibsen og Hamsun). Kjærstad tar til orde for en mer mangetydig kritikk som makter å bryte ut av Knausgårds konservative menneskesyn og romantiske kunstsyn, det klarer de visstnok ikke i dag.

Jeg skal ikke si så mye om Kjærstads påstander annet enn at den nok har mye rett om det materialet den tar for seg. Siden de første kritikkenes publisering har det kommet to bøker til, og dermed en rekke nye kritikker, andre innlegg og nye diskusjoner. Kjærstad er litt sent ute, men det er ikke hans feil, så vidt jeg kan forstå, det er mer et resultat av Min kamp-prosjektets unike publiseringsprosess. På grunn av seriepubliseringen tvinges resepsjonen til å tenke seg om etter hver bok, noe som tvinger frem en ny vurdering av de foregående bøkene og den foregående resepsjonen. (For eksempel er Øystein Vidnes‘ tekst etter andre, og Bernhard Ellefsens tekst etter tredje bind begge glimrende lesning.) Dermed har en rekke elementer ved bøkene blitt trukket frem i offentligheten, som nok hadde blitt liggende skjult i diverse masteroppgaver om Knausgård hadde gitt seg etter bind 1. Knausgård har dermed tvunget frem en reflekterende offentlighet, en kritikk som går ut over den enkle anbefalingskultusen Kjærstad finner i den første anmeldelsesrunden.

Over til den andre debatten: Kåre Bulie skrev i Dagbladet 6. januar i en omtale av Vinduet:

[Audun] Vingers Vinduet tar ganske visst litteraturen på alvor, men bærer samtidig preg av en upretensiøs humor som skiller det fra den strengere og mer høytidelige konkurrenten Vagant, der ingen skal være i tvil om at vanskelig litteratur er blodig alvor som bør behandles med ærbødighet. Mens Vagant-redaksjonen i Bergen, anført av redaktør Audun Lindholm, ikke går av veien for å signalisere en litt humørløs bedreviterholdning som lett kan ende med å stå i veien for de tallrike interessante tekstene bladet trykker, og gjerne klager over hvor dårlig det står til i det litterære Norge for øvrig, later Vinger ikke til å føle behov for å holde seg med fiendebilder. Han lager isteden et raust tidsskrift med atskillig større nedslagsfelt enn den Cappelen Damm-støttede konkurrenten på Vestlandet. Vingers Vinduet har en letthet og friskhet ved seg som Vagant kunne behøvd mer av, tyngre på labben som det er (selv om de deler noen bidragsytere). Først og fremst har imidlertid Vinger klart å skape den ettertraktede følelsen av samtidighet og relevans, en følelse som ikke er så lett verken å planlegge seg fram til eller forklare. Vinduet-utgivelser er blitt små litterære begivenheter som også en bredere popkulturell offentlighet forholder seg til. Så trykker da også Vinduet nesten dobbelt så mange eksemplarer som Vagant.

Audun Lindholm plukket heldigvis opp hansken i dagens Dagblad, for dette fiendebildet(!) som Bulie maler opp av Vagant og tidsskriftets kritiske praksis er en fare for en reflekterende litterær offentlighet. Lindholm ønsker en genuin kritiker, en som passer til følgende beskrivelse: «Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre.» I motsetning til dette maler Lindholm frem anmelderen, hvis adjektivrike språk først og fremst skal bejae status quo og formidle det populære. Lindholm er nok i overkant negativ i sin beskrivelse av anmelderens muligheter, men jeg støtter definitivt hans kamp for kritikerens refleksjon omkring, og intervensjon i, litteraturen, samfunnet og språket og tankene de baserer seg på.

Det er da også dette Jan Kjærstad tar til orde for når han etterlyser en vurdering som er på høyde med det beste i Knausgårds prosjekt. Det er kanskje også det samme Eirik Vassenden snakket om da han i høst nevnte at kritikken som refleksjonsform kan være truet.

Kan terningen kastes om igjen?

Eirik Vassenden var i Dagbladet i går og snakket om terningkast, kritikk og Anne B. Ragde. Han svarer med sin sedvanlige sans for nyanser[1] på journalistens «er det krise nå?»-spørsmål, uten å gjøre noe nummer av det usedvanlig lite overraskende faktum at Anne B. Ragdes nye roman har fått en blandet mottagelse.

Jeg kan vel dele hans frykt for at kritikken som refleksjonsform er truet, men det vil den kanskje alltid i være i kommersielle medier? Kritikken som refleksjon er alltid truet av ønsket om å ikke tenke for mange ganger gjennom ting, om å komme raskere til poenget og avslutte den estetiske erfaringen. En uavsluttet erfaring kan vanskelig omsettes, derfor er det vanskelig for en avis å skulle selge en anmeldelse som plutselig kan revideres. Kritikkens varekarakter svekkes i altfor stor grad. Varen må være stabil for å ha en stabil verdi for leseren.

En virkelig spennende vurdering, en som lar seg rive med av kunsten (eller mot), vil jo aldri kunne la seg avslutte fullstendig. En slik perfekt lesning minner kanskje om Roland Barthes idé om Lysten ved teksten, som Wolfgang Iser ser som en av fire mulige måter å la teksten spille seg ut på. Bianca Theisen sammenfatter denne spillformen slik:

(…) the reader does not only come into play himself, he gambles with his own Self, his own attitudes and beliefs are put at stake when he reinscribes the distinction between his own moves and those of the text into the game; that is, the reader’s observer position is drawn into and operationalized in what Iser calls the ineradicable difference of play.[2]

Det er vel ikke nødvendig å forklare at det er nærmest umulig å skulle selge en avis fylt av denslags lesninger. Om denne lesningen skullel virkeliggjøres fullt ut (noe ingen egentlig taler for rett nok, det er bare snakk om elementer som kan være til stede i all slags lesing) så ville det endt med total galskap for leseren. Det kunne vel egentlig vært spennende å lese! Men kanskje snur jeg problemstillingen på hodet, for det er vel ikke slik at litteratene holder avisene som gisler og krever å få skrive lange «erotiske»[3] tekster. Det er vel heller slik som Vassenden sier: kritikken som refleksjon er under press. Det skulle vel også Dagbladets reaksjon tyde på. Tenk, kritikerene er ikke enige, de er ikke en gang helt sikker på hva de mener!

Forøvrig er det underlig at ikke den ideen om terningen med mange sider har blitt brukt i større grad. Jeg husker en rollespill-fanzine som anmeldte spill med en d8 (for de uinnvidde: en åttesidet terning, en terning med 20 sider heter d20).


[1] Noen mener han er for nyansert. De vil vel ha debatt og meninger med brodd. Dem om det.
[2] Theisen (2000)
[3] Jamfør Sontag.