Jeg skriver hos noen andre

Jeg har blitt outsourcet til de lovende unge menn i Politikk Poetikk Praksis, og deltar i deres kommunistiske julekalender med en artikkel hvor jeg forsøker å sammenstille Jacques Rancière og Peter Hallwards bidrag til den nylig utkomne The Idea of Communism under en slags helsemoralsk/-politisk problemstilling. Raskt skrevet, men artig lell. I alle fall korte sammendrag av de to artiklene og det er jo alltid praktisk.

Friedrich Kittler og en seksretters middag

Ny bok!Vi stipendiater skal utdannes. Derfor følger vi kurs hvor vi blir opplært i tenking og den slags. Vanligvis er disse kursene på et grupperom på Dragvoll, men en gang i blant får vi luftet oss. Nå befinner jeg meg på Lysebu konferansesenter, i åsen over Oslo (Visste du at det finnes små fjellandsbyer her oppe? Det ser helt corny ut.), hvor et PhD-seminar i estetisk kulturanalyse går av stabelen over to dager. Her snakker folk fra Oslo, Trondheim og Bergen om Susan Sontag, Slavoj Žižek og Friedrich Kittler. Sontag og Žižek har jeg vært borti en gang eller to før, men denne Kittler var en ukjent størrelse inntil jeg kom til Trondheim i høst, der var han imidlertid godt kjent viste det seg. Nylig har Kittler for første gang kommet ut på norsk, i Cappelens upopulære skrifter-serien, oversatt av Knut Ove Eliassen, som er professor ved NTNU og sitter like ned i gangen for meg. Han er dessuten med og underviser på PhD-utdanningen.

Kittler jobber i tradisjonen etter Foucault og driver mediearkeologi, eller mediegenealogi, det vil si en utforsking av medienes historie, under hvilke forutsetninger mediene har kommet til hverden, og hvilke forutsetninger mediene skaper for kommunikasjon og tenkning. Han utmerker seg ved en særlig konsentrasjon om medienes materialitet og hvordan denne påvirker, ikke bare det som formidles, men hele den vestlige teoridannelsen. Han påstår for eksempel at vår idé om sjelen ble skapt ved alfabetets innførsel i Hellas, og at Freuds formuleringer om det underbevisste aldri kunne ha funnet sted uten at filmen hadde latt Freud tenke den. Ganske deterministiske greier altså, men fryktelig artig, særlig for meg som skal jobbe med de nye medienes påvirkning på litteraturkritikken gjennom det 20. århundret.

Jeg holdt en introduksjon til teksten «Optiske medier», som er å finne i den nye boken, hvor Kittler introduserer en forelesningsrekke han skal holde om de optiske medienes historie. Manuskriptet til introduksjonen er å finne her, for den som er interessert. Det dreier seg ganske enkelt om en gjennomgang av teksten, ikke fryktelig spennende som tekst, men en kjapp introduksjon til tenkningen. Det er nok mye å utsette på presentasjonen min, det er blant annet en ganske dilettantisk gjennomgang av noen begreper fra Lacan, men der må jeg få skylde på at også Kittler farer med harelabb. I tillegg må jeg legge til at den er skrevet på fryktelig kort tid, en togtur, og derfor ikke er noen stor prestasjon språklig sett. Nåja. Les den som vil. Boken er i alle fall anbefalt!

Knut Stene-Johansen er ansvarlig for det arrangementstekniske, derfor er det kanskje ikke noen overraskelse at jeg om kun kort tid skal innta en seksretters middag. Det føles riktig.

Oppdatering: Middagen var riktig. Helt riktig. Fisk, kreps, due, svin, ost, is.

Norsk litterær årbok

SamlagetEt høydepunkt i den faglitterære utgivelseskalenderen! Norsk litterær årbok er ute, tjukkere og bedre enn noensinne. Undertegnede har skrevet årets versjon av den faste posten «Romanåret», med undertittelen «Det politiske vert stendig meir personleg», i et forsøk på å presse fjorårets romaner inn i en analyse som ligner noe slikt: At det personlige er politisk har vi visst lenge, men det politiske er også personlig. Der skriver jeg om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, Inger Bråtveits Siss og Unn, 13. uke av Marianne Mjaaland, Unfun av Abo Rasul (Matias Faldbakken), Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen, Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, og Pol av Mette Karlsvik. Noen av dem er gode, andre er dårlige. Gjett hvilke.

Av andre høydepunkt kan nevnes Agnes Ravatns amputerte versjon av Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv; Ellen Rees som i sin «Den reflekterende overflaten» går i åpen polemikk mot redaktør Eirik Vassenden og hans paradigmatiske artikkel om Erlend Loe, «Den store overflaten»; og Nora Simonhjell skriver om Stig Sæterbakkens behandling av stillhet og lyd, i artikkelen «stillheten er et varsel». Dessuten er Trond Borgens bibliografi over norsk litteraturforsking som alltid med, et verdifullt verktøy til å orientere seg.

Ny bok: Midt i

De gode menneskene i Audiatur sendte meg en pakke i går (som jeg hadde betalt for). Der lå blant annet den rykende ferske Midt i fransk filosofi i dag, som gis ut i samarbeid av Audiatur og Gasspedal. Boken er skrevet av filosofen Gunnar Berge – ikke stortingspolitikeren – som jeg ikke kan skryte av å kjenne fra før. Den ser, overfladisk, ut til å være en storartet utgivelse, boken er massiv, og navne- og temaregistrene er imponerende, for ikke å snakke om innholdsfortegnelsen (som jeg ikke fant med en gang, den står bakerst. Hvert kapittel har dobbelt sett med sidetall, både for boken og for det enkelte kapittel. Er det for  å gjøre det enklere for fremtidige studenter som skal lese tekstene i kompendieform tro?). De sentrale navnene er Gilles Deleuze, Isabelle Stengers, Georges Didi-Huberman og Jacques Rancière, hvorav jeg bare egentlig kjenner Rancière. Deleuze har aldri riktig gått inn i, annet enn gjennom overfladisk kjennskap til rhizomebegrepet hans, i første rekke takket være å ha studert sammen med den eminente Trine Flattun Rogndokken. Stengers og Didi-Huberman blir helt nye bekjentskap.  Jeg gleder meg til å ta fatt på dette, særlig fordi boken i følge baksideteksten søker å «redegjøre for hvordan det er mulig å tenke filosofi, vitenskap, kunst og litteratur, ikke som atskilte territorier, opprettet ved motsetningsforhold, men som et felles anliggende som gir opphav til utallige fruktbare problemstillinger.» Når jeg skal få tid til å lese er imidlertid et annet spørsmål.