Hvis ansikt bærer du?

Jeg har anmeldt utstillingen Probably Chelsea, A Becoming Resemblance, et samarbeid mellom kunstneren Heather Dewey-Hagborg og Chelsea Manning, som står på på Kunsthall 3,14 ut september.dav

30 livaktige, men uvirkelige ansikter uten kropper – en bukett av kjønn og etnisiteter – svever foran oss i øyehøyde i gallerirommets ellers tomme sal. Den skarpe, hakkete kanten rundt hvert ansikt gjør at de ligner et besynderlig photoshop-prosjekt i full størrelse og tre dimensjoner.

Hva er kvalitet?

I går ledet jeg panelsamtalen Hva er kvalitet?, hvor Marta Norheim, Tormod Haugland og Erik Bjerck Hagen ga sine svar på nettopp det spørsmålet. Det ble en fin samtale, og den nytes i sin helhet i dette opptaket. Samtalen var starten på Bergen Offentlige Biblioteks spennende programserie «Til kjernen», som kommer til å inneholde en rekke gode foredrag, samtaler og debatter.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.

På rammejakt

Siden avhandlingen min skal handle om NRKs litteraturdekning (spesielt anmeldelser), og siden denne i så stor grad har vært preget av kringkasterens pedagogiske funksjon, tenker jeg litt på hvordan jeg skal innramme diskusjonen om forholdet mellom den talende og den lyttende. Dette er jo et ganske grunnleggende politisk spørsmål, og jeg tror jeg vet i hvilken retning jeg skal lete i de neste ukene:

The work of Jacques Rancière, who never tires of repeating his assertion that equality is not just something to be fought for, but something to be presupposed, is, for me, one of the most important ideas of the past decade. Although Rancière begins the discussion of this idea in his 1987 text The Ignorant Schoolmaster, it is really only in the last ten years that others have taken up the idea and attempted to work out what it might mean for politics, art and philosophy. Equality may also be something one wishes for in a future to come, after fundamental shifts in the arrangement and order of society. But this is not Rancière’s point at all. Equality is not something to be achieved, but something to be presupposed, universally. Everyone is equally intelligent.

– Nina Power i the Philosopher’s magazine

Jeg har jobbet litt med Rancière tidligere, blant annet i en artikkel om litteraturkritikk og politikk som er på vei, men det har dreiet seg om arbeidet hans med politikkens estetikk/estetikkens politikk. Denne mer grunnleggende politiske/pedagogiske tenkningen er jeg mer ukjent med, og jeg tror det kan bli et spennende spor å følge.

Fra «On (Surplus) Value in Art»

… the artistic commodity not only contains the abstraction of the artist’s living labor, together with all of the labor previously invested in art school, nightlife, and Bohemian existence. It also contains the additional, non-artistic living labor of the labor of the artist’s employees and assistants as well as that of subsidiary firms such as printers, foundries, etc. In addition however, it further — and above all — contains the spiritual management of all these subordinate types of labor by a director, a person in charge. This director, then, performs intellectual labor, and a steadily growing amount of such labor, which cannot be described in detail but which acquires a metaphysical index in the mediated presence [Vermittelheit] of the artist’s traces, in the mediated presence of the aura and its conversion into an «as-if aura».

Hva betyr en plateanmeldelse?

Fin forsiden

Det er spennende tider for musikkritikken. Eller, de spennende tidene er kanskje over, en viss ennui legger seg over diskusjonen allerede. Men lell da! Forrige uke ble musikkmagasinet ENO lansert.[1] Det første norske musikktidsskriftet på år og dag. Du har kunnet lese om det over alt. Google it. Det spennende med ENO, ved siden av at det er et musikkmagasin som skriver nokså lite diskriminerende om fryktelig mye forskjellig musikk, er at bladet ikke skal inneholde plateanmeldelser. Gutta i redaksjonen har tatt et valg og fått betalt i oppmerksomhet. Det er nemlig denne utelatelsen av anmeldelser stort sett all diskusjon omkring bladet har hatt som utgangspunkt. Folk som er skikkelig musikkinteresserte og som skriver om musikk har jo stort sett kritikken som hovedsjanger. Dermed skulle det bare mangle at et par øyenbryn blir løftet når en nysatsing går såpass høyt ut som å avvise plateanmeldelsen.

Jeg tror likevel det er grunn til å spørre seg hvorfor det er blir så mye blest om dette poenget, at musikkritikken ikke er liv laga, eller i alle fall ikke er god nok og fungerer begrensende slik den fungerer i dagens format. De fleste kommentatorene og ENO-folka selv – har lagt stor vekt på nettets innflytelse på hele musikkbransjen. Mp3-teknologien gjør albumformatet irrelevant, bloggosfæren gjør hver lytter med nettilgang til sin egen kritiker. Det er absolutt hold i hver av disse beskrivelsene, men samtidig er helhetsbildet de skaper for lite. For den interessen som rettes mot musikkritikk er ikke forbeholdt den, det er mye av de samme spørsmålene, om enn noe mindre poengtert, som reises knyttet både til film- og litteraturkritikk, og til pressen selv. Jeg tror ærlig talt at musikkritikken, hipsteren i aviskollegiet, bare er litt tidligere ute enn sine litt mer satte kolleger. Sagt på en annen måte: Hva betyr det at alle reagerer på utelatelsen av plateanmeldelsen i ENO?

Nøkkelord i diskusjonen er relevans og oppmerksomhet. Hvilken relevans har kritikken i en offentlighet hvor vi alle, i stadig tiltagende grad, kan velge hvor vi vil hente informasjonen vår? Ideen om en rasjonell og deliberativ offentlighet, slik den har blitt beskrevet av Jürgen Habermas og fremover – og som nok har vært aktiv som idé i mye lengre tid, uten at jeg dermed sier at virkeligheten alltid har tedd seg i tråd med dens beskrivelser – har ikke plass til en slik information overload som det digitale samfunnet innebærer. Kritikeren er en nøkkelperson her, som en av den borgerlige offentlighetens konstituerende karakterer legger han premisser for hvordan offentligheten skal fungere. Kritikeren er en av alle, det vil si, han er en av publikum, men han er også publikums representant. Denne representative rollen forsvinner med den digitale virkeligheten, hvor alle potensielt sett eier sin egen trykkepresse og har tilgang til verdensomspennende distribusjon. At denne naive beskrivelsen av en ny mediehverdag ikke tar inn over seg at det finnes en medieøkonomi også på internett skal jeg la ligge her. Viktigere er det å peke på hvordan kritikeren i dette perspektivet blir en av et stadig større kor, som ikke bare innbefatter folket, men også andre kritikere fra andre offentligheter og et helt annet stofftilfang. I den digitale verdenen mister ikke kritikeren sin autoritet som vurderende person, men også sin rolle som redaktør og kompilator av stoff som er interessant å vurdere. Dette er et problem ikke bare for kritikken, men for alle mediekanaler som baserer seg på et ønske om å være med å bestemme hva offentligheten skal være. I et digitalt samfunn er offentligheten alltid et annet sted.

En annen måte å uttrykke dette på er å se på kritikeren som en samtidskronikør, en skriver av sin samtids historie. I følge medieteoretikeren Friedrich Kittler – som jeg har skrevet en innledning om en gang – er historien avsluttet i det digitale samfunnet. Ikke fordi vi har nådd noen endestasjon, men fordi alt, ved å bli innlemmet i informasjonsteknologien, har blitt historisk. Dermed finnes det ikke lenger noen historie å fortelle, bare virkelighetens overveldende støy.

Dette er selvfølgelig ikke et veldig presist bilde av vår verden. Offentligheten finnes. NRK og Aftenposten er med på å bestemme hva vi skal diskutere. En kløktig utformet pressemelding preger kultursidene i mange uker. Men jeg tror tendensen finnes, og når en så eksplisitt kommenterer tendensen, slik ENO implisitt gjør ved å avvise hele anmeldelsessjangeren, røsker det tak i noe vi alle opplever.


[1] Redaktøren av bladet er min gode venn Eirik Kydland, jeg er dermed ikke akkurat noen uhildet kommentator av prosjektet. Jeg har til og med gitt korrektur og kommentarer på to av tekstene i det nye bladet, Erik Steinskogs introduksjon til afrofuturismen, og Aksel Kiellands forklaring på hvorfor det er viktig å skrive om musikk akkurat nå. Derfor betyr det kanskje ikke så mye når jeg sier at jeg liker ENO, men jeg gjør det. Jeg syns det er et glimrende blad som både tar musikken og leserne på alvor og som lærer meg ting om musikk jeg kanskje ikke liker og derfor kan lite om, og lærer meg mer om det jeg kjenner allerede. Noen har sagt at enkelte av tekstene er for enkle og generelle, og det kan jeg kanskje være enig i, men jeg tror at tanken som ligger bak, å tilby et variert blad hvor tekstene byr på ulik grad av motstand og engasjement, er god. Derfor er det litt skuffende å se at folk som Guttorm Andreassen og Øyvind Berekvam, folk som etter alle solemerker er utstyrt med både musikkinteresse og nysgjerrighet utover det vanlige, enten klager over at noen tekster er vanskelig tilgjengelig (Andreassen) eller at de ikke interesserer seg for sjangerne som presenteres eller de forsøkene på å skrive om musikk på en helt annen måte som faktisk er der (Berekvam). Men den diskusjonen tror jeg vi kan la ligge her. Jeg har allerede kommentert Andreassens innlegg. Og skal gjøre et forsøk på å si noe hos Berekvam også.