Blogg

BOBcast: Dag Solstad og Olaug Nilssen om den politiske romanen

Jeg nevnte tidligere at jeg i vår har ledet en serie samtaler på Bergen Offentlige Bibliotek om «Den politiske romanen», hvor en «70-tallsforfatter» møter en yngre forfatter for å diskutere den politiske romanen slik den en gang var, og hvordan den er nå. I april ledet jeg den siste av disse samtalene, og da var deltakerne Dag Solstad og Olaug Nilssen. Resultatet var en litt sprikende, men til tider ganske underholdende seanse, og nå kan et opptak av det hele høres via bibliotekets BOBcast:

Lars Vaular, Selma Lønning Aarø og Espen Haavardsholm

Jeg har gjort noen jobber for det fantastiske Bergen Offentlige Bibliotek i vår, og takket være bibliotekets satsing på videreformidling av arrangementene de gjennomfører, er det nå mulig å få med seg to av arrangementene jeg deltok på, uten å selv ha vært til stede.

Den 15. april intervjuet jeg Lars Vaular på vårt felles barndoms bibliotek i Åsane. Det skal vel sies at mitt forhold til det stedet er litt sterkere enn hans. Dessverre plages opptaket av en del dårlig lyd, men det er heldigvis bare min mikrofon som skaper seg. Overskriften vi hadde fått utdelt til intervjuet var «Tekst, sted, identitet». Om du ikke syns det er veldig gøy å se på to tynne typer som venter, så kan det lønne seg å hoppe et minutt ut i videoen.

*Oppdatering 21.5.15: Dette intervjuet er tydeligvis ikke lenger tilgjengelig. Jeg vet ikke hvorfor.*

I vår har jeg også ledet tre kvelder i en serie kalt «Den politiske romanen», hvor tre eldre forfattere har møtt hver sin yngre kollega for en samtale om det å skrive politisk da og nå, hvordan deres forfatterskap har forandret seg og hvordan den politiske situasjonen rundt litteraturen, og resepsjonen har forandret seg. Det har vært fine kvelder som nok kan danne grunnlag for å si noe mer generelt om de ulike generasjonenes tilnærming til det å skrive og handle politisk. Den første kvelden var med Kjartan Fløgstad og Mette Karlsvik, dessverre spilte teknikken oss et puss da, så vi måtte gjennomføre uten mikrofoner. Følgelig finnes ingen opptak. Den andre kvelden var med Espen Haavardsholm og Selma Lønning Aarø, mens Dag Solstad og Olaug Nilssen møttes i det siste av arrangementene. Haavardsholm og Lønning Aarø kan en se i videoen nedenfor, mens det visstnok skal dukke opp en podcast av Solstad og Nilssen i BOBs BOBcast etter hvert.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Gir du dem lillefingeren tar de hele den helvetes tekoppen.

Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.
Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.

La oss si at kunstkritikk – dvs. all estetisk kritikk – kan sammenlignes med det å drikke en kopp te. Tedrikkingens visuelle representasjon inneholder ett viktig element: den løftede lillefingeren. Om kunstkritikken altså kan sammenlignes med det å drikke en kopp te, er selve vurderingen denne løftede lillefingeren, et tydelig sjangerkjennetegn, men knapt nok det viktigste som foregår.

Sakprosaåret 2013

Norsk litterær årbok er ute, med en tekst av undertegnede, sammen med blant andre Trond Haugen som skriver om kritikkåret (kun Solstad!), Nora Simonhjell om lyrikkåret (full oversikt!) og Lars Handesten om årets mottager av Nordisk råds litteraturpris, Kim Leine. I følge overskriften presenterer jeg «Sakprosaåret 2013», og det gjør jeg vel – i alle fall presenterer jeg én av årets viktigste debatter blant de sakprosainteresserte, debatten om et eget etisk regelverk, en vær varsom-plakat for sakprosaen. For å gi vekk hovedpoenget med en gang: det hadde med 22. juli å gjøre.

Men egentlig er teksten en videreutvikling av en problemstilling jeg har jobbet med lenge: hvordan sjanger påvirker en teksts virkning i verden. På et seminar om kritikk på Lillehammer for noen år siden sa jeg noe sånt som at «Med det estetiske regimet innlemmes hele verden i estetikkens domene, men så mister estetikken også all direkte makt over verden.» I årets bidrag til NLÅ ser jeg på det samme forholdet med utgangspunkt i Åsne Seierstads bok om Breivik og hendelsene på Utøya og Dag Solstads slektsgranskingsroman som begge utfordrer grensen mellom sak- og kunstprosa, men fra hver sin kant, og dermed med vidt forskjellige kriterier for å lykkes.

En smakebit:

I forordet til artikkelsamlinga Om den norske skrivemåten definerer Georg Johannesen sakprosa som spegelvendt fiksjon. Det vil seie at sakprosaen når alt kjem til alt, er lik diktekunstene med sine eigne sjangrar, og det er korleis ein oppfyller sjangerkrava som avgjer kvar ein høyrer heime, ikkje noko sanningskrav: «En god nyhet er ofte oppdiktet. Jfr. Pulitzerprisen til åtteårig heroinslave i USA!»

Johannesen sitt poeng er at det ikkje er nokon essensiell skilnad på dei ulike skriftformene, dei er berre ulike former, og eit skodespel kan ha like mykje sanning som Dagsrevyen. Utviklinga av den litterære journalistikken slik Åsne Seierstad skriv, har gjeve Johannesen rett på eitt punkt, den tradisjonelle journalistiske forma er riven ned frå pidestallen; det kan vere like sant sjølv om det er dramatisert. Samstundes har denne endringa ført til at Johannesen tar grunnleggande feil i dag. Ei god nyhendesak kan ikkje vere oppdikta, då bryt han kontrakten med lesaren. Ei oppdikta nyhendesak kan berre likne ein god sak. Sjølv om alt må gjevast form om det skal uttrykkast i tekst, både sak- og kunstprosa, tyder ikkje det at det er nokon skilnad mellom dei anna enn at dei har forskjellige former, skilnaden har snarare endra seg frå å vere eit spørsmål om form til eit spørsmål om relasjonen mellom lesar og tekst.

Årboken er i salg hos gode bokhandlere (de hadde den visst ikke på Akademika i Bergen!). Men jeg skulle ønske Samlaget tok på seg å lage en digital versjon, og jeg stiller meg spørrende til at redaktørene i lederen sier at de ikke kan forestille seg en nettløsning for NLÅ. Er det noe nettet kan fungere bra til så er det som arkiv for eldre kunnskap. NLÅ er en rik ressurs og bør tilgjengeliggjøres.

IMG_1832.JPG

IMG_1833.JPG

Nytt tidsskrift: Methods Quarterly

Interessant utgangspunkt for et vitenskapelig tidsskrift (om enn ikke akkurat banebrytende vitenskapsteori):

The scientific method is much more than the technical details of experiments: it’s the culture of the lab, the politics of science funding, the art of experimental design, and the science of telling a good story. What gets left out of scientific publications? What don’t we hear about in popular articles about scientific discovery and technological innovation?

Avantgarde og politikk – Om Vagants siste leder

Omslag Vagant 3/2013
Vagant 3/2013

Lederen til Vagants nye nummer er en god kommentar til Minervas innflytelse over norsk offentlighet, og det er en lenge etterlengtet påmelding fra den kanten i noe som ligner en mer enn en teknisk kulturpolitisk – eller utelukkende prinsipiell politisk – diskusjon. Jeg velger å lese lederen som et svar til Merete Røsvik Granlunds betimelige kommentar (i kommentarfeltet) til vagantenes forrige leder som de valgte å la handle om Bjørgulv Braanens form på Facebook. Granlund påpekte, med all mulig rett, hvor fullstendig tullete en slik leder så ut kort tid før et Stortingsvalg der høyredreiningen så ut til å bli (og ble, i alle mht. regjeringsdeltakelse) enorm. At redaksjonen valgte å ikke svare Granlund i kommentarfeltet , men heller ventet til neste nummer for å gi henne delvis rett, får være deres sak, men det ser jo litt rart ut all den tid redaktør Lindholm var relativt aktiv i andre kanaler (Facebook) med å diskutere den samme lederen.

Men det er nå litt underlig hvordan Vagant velger å gå inn i diskusjonen. Det er utelukkende det begrensede ved Minervas tilnærming til kunst, kultur og offentlighet de konsentrerer seg om. Så påpeker de kritikkens sentrale plass i den velorienterte offentlighetens historie, og hvordan dette ikke ser ut til å være noe dagens vurderinger av kvalitetsjournalistikkens fremtid tar høyde for. Dette er to viktige poeng. Men kan det hende at kritikkens svinnende posisjon også har noe med hvordan kritikken, både den som utspiller seg i tidsskrifter og den som finnes i aviser, har utviklet seg? En trenger ikke være Terry Eagleton for å mene det.

Et tidsskrift som Vagant har gjennom å interessere seg for et forfatterskap som Kristian Lundbergs, og å ta inn en skribent som Jonas Bals, bidratt godt til behandlingen av svært konkrete politiske tema. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra følelsen av at de i stor grad har meldt seg ut av den praktisk-politiske diskusjonen, og at det blir vanskeligere og vanskeligere for dem å i det hele tatt behandle norsk partipolitikk som emne. På Vagants blogg finner vi oversikt over hva tyske intellektuelle skulle stemme ved årets valg, men en eneste setning om det norske valget må vi visst se langt etter (eller har jeg gått glipp av noe?).

Det er mange grunner til at den politiske og den estetisk/teoretisk orienterte offentligheten glir mer og mer fra hverandre. Ansvaret ligger særlig hos mainstream-media, som sjelden evner å skape diskusjoner om kunst, som ikke handler om besøkstall eller byggesaker, og i politiske partier som er i ferd med å kutte alle bånd til de miljøene for tenkning de i alle fall delvis vokste ut av (jeg tenker da særlig på mitt eget SV). Det politiske systemets manglende interesse for noe annet enn sitt eget spill er forstemmende. Allikevel får Vagants nye leder meg til å lure på når de sist ga den norske politiske virkeligheten seriøs oppmerksomhet, og problemet er ikke bare deres. Hvorfor oppsøker ikke estetisk og teoretisk radikale folk i Norge den delen av offentligheten hvor en faktisk diskuterer politikk? En blir selvfølgelig ikke invitert, men er det den eneste årsaken?

Denne typen diskusjon ender fort i krangling over hvorvidt elendighetsbeskrivelsen av feltet er riktig, og jeg er sikkert urettferdig i min vurdering av Vagant. Mitt poeng er imidlertid ikke å peke på Vagant og si «Se, hvor løsrevet den avantgardistiske samtalen er fra virkeligheten». Det er verken sant eller et fruktbart polemisk utsagn. Men jeg tror en del som kanskje står i en lignende posisjon som jeg, med en fot i en akademisk/estetisk/teoretisk/avantgardistisk samtale, og samtidig med noen tær i politikken, vil kjenne seg igjen i følelsen av at det som diskuteres ett sted vanskelig lar seg overføre til et annet.

Vagant har vært opptatt av, og gitt gode innspill til forståelsen av dansk kulturell og politisk offentlighet, den kulturkampen som har utspilt seg der. I deres siste nummer kommer det til uttrykk i en artikkel om ansettelsen av Rune Lykkeberg i Politiken (jeg har ikke fått lest denne enda), som etter sigende setter det inn i en politisk sammenheng. Det er svært interessant! Men denne typen artikler ser i Vagants sider aldri ut til å handle om Norge! Hvorfor ikke? Utnevnelsen av Knut Olav Åmås – en langt viktigere konservativ strateg enn Civitas utredere – til statssekretær i Kulturdepartementet kan kanskje tilspisse situasjonen.