Blogg

Om dybde

En av artiklene som er fremhevet i denne ukens The Syllabus er Joshua Landys «In Praise of Depth: or, How I Learned to Stop Worrying and Love the Hidden», trykket i siste nummer av New Literary History. Det var en glede å lese et så uaffektert forsvar for «det vanskelige» i litterært fortolkningsarbeid. Det hele er skremmende oversiktlig, så klart presentert at en kan ta seg i å mistenke at det er noe som utelates. Men jeg tror ikke det er tilfelle. Landys kritikk av Toril Moi og en rekke andre som har stilt seg kritisk til litteraturfagets jakt på dybde ser ut til å være både real og presis. Og dessuten plasserer han Moi inn i en teoretisk tradisjon, noe som definitivt burde vært gjort mye tidligere. Linjen tilbake til Sontags «Against Interpretation» er opplysende og åpenbart treffende.

Erling Sandmos nærhet

Erling Sandmo er død. Han var den beste kritikeren vi har hatt på radio i Norge. At han var en fantastisk musikkskribent vet alle som har lest hans artikler fra Morgenbladet, men det var som vert for P2s musikkprogram På sporet at han virkelig utmerket seg (den egentlige jobben, historikergjerningen, skal jeg ikke si noe om her). Den utrolige nærheten som oppsto mellom musikken og hans innlevende, men kritiske kommentarer, er ulikt noe annet jeg har hørt. I samtale med Kjell Hillveg eller Nina Krohn, og siden Ragnhild Veire, var han med å gjøre den kritiske dialogen til den sentrale radiosjangeren for estetisk kritikk og jeg vil hevde at ingen har gjort det bedre enn dem. En sentral bestanddel i disse samtalene var Sandmos vilje og evne til å tenke mens han snakket. Det var ikke alltid at resonnementene landet, selv om de bemerkelsesverdig ofte gjorde det, men uansett bragte de oss nærmere både musikken vi fikk høre og personen som presenterte dem, på en måte som lot fagkunnskap og menneskelighet få ta like stor plass. Og vi kan heller ikke se bort fra at stemmen hans var skapt for mediet, slik Martin så fint peker på her:

Tweet

I doktoravhandlingen min skriver jeg ikke mye om Sandmo, men nevner at han tok initiativet til oppropet mot nedleggelsen av Kritikertorget i 2000. Dette programmet bidro han også til. Og i den forbindelse har jeg har en liten diskusjon av hans essayistiske form som kritiker, hvor jakten på den riktige tanken ikke bare er et kjennetegn, men nærmest et poeng. Diskusjonen tar utgangspunkt i at Kritikertorget i programmets siste år i større og større grad lot den lange samtalen være det bærende formatet.

Da Anders Johansen ga ut den uklassifiserbare sakprosaboken Særoppgave, livssyn i 1999 for eksempel, var det på ingen måte en utgivelse som kunne måle seg i posisjon med [Dag] Solstads roman i 1992 [som også hadde blitt viet et helt program]. Likevel brukte [Annelita] Meinich en hel sending på en samtale med den sedvanlig reflekterende Erling Sandmo, om boken som et bud på hvordan en modernistisk historieskriving kunne se ut (modernismen som estetisk og teoretisk ideal hadde altså holdt seg gjennom tiåret). Størstedelen av samtalen var et godt eksempel på formidling av forholdsvis avanserte refleksjoner som var uttenkt på forhånd, men formulert der og da. Enkelte steder ble Sandmo imidlertid nødt til å tenke på direkten (selv om sendingen ikke gikk direkte):

«Annelita Meinch: Men da, for oss andre, som ikke leser på den måten, så bør jo denne boken ha andre verdier enn de rent terapeutiske?
Erling Sandmo: Ja! Neida, den har ikk… Altså, som jeg sa, den har en … en … en veldig merkelig … virkning … eller den hadde det på meg. Den hadde en sånn … en sånn mimetisk virkning, sånn at du får tilgang til Anders Johansens flanering gjennom erindringens labyrinter. Altså, at … at det … det er så lite stringent metode, og han tenker og han går rundt, han snakker med folk, han snakker med vennene sine, han snakker med kollegene sine, han kommuniserer med forlaget og allting får du vite i denne boken. Ehm … Og du blir besnæret på … litterært og filosofisk vis av hans tankevandringer.»

Sitatet er et godt eksempel på at den dype konsentrasjonen om emnet tillot en form som var friere og mer menneskelig – skjønt ikke nødvendigvis klarere eller mer presis.

Det virker urettferdig nå å avslutte en diskusjon om Sandmo med å påstå at han var upresis. Det var han jo nettopp ikke. Men han opplevdes fri i mediet, og denne friheten var med å skape nærheten vi opplevde som lyttere.

Mellom målesyke og likegyldighet

Den amerikanske teknologipodcasten Reply all har nettopp sendt en fascinerende fortelling om det amerikanske datadrevene politiverktøyet Compstat, som bidro til å revolusjonere politiarbeidet i New York på 1990-tallet, gjorde det mer effektivt og mer rettferdig, men som siden har spilt en fryktelig destruktiv rolle i hvordan amerikansk politi herser med utsatte grupper. Jeg mistenker at det er en ganske forenklet fremstilling dette, med litt for stor vekt på både personligheter og teknologisk determinisme, men det er underholdende og godt fortalt.

Episode 1 | Episode 2

Compstat er et av mange teknologiske verktøy (det er vel i utgangspunktet bare en statistikkaggregator og -organisator) som har fått spille en viktig rolle i offentlig og privat administrasjon. Nå når datadreven teknologi får spille en stadig større rolle i utviklingen av politikk og administrative løsninger er det viktigere enn noensinne at vi får utviklet en bevissthet om forholdet mellom teknologi og etikk, ikke bare blant de som utvikler teknologien, men også blant dem som skal ta den i bruk. I historien om Compstat hører vi hvordan vektleggingen av statistikk fikk svært gode resultater og nærmest revolusjonerte hvordan man kunne styre og ansvarliggjøre en politistyrke som var både rasistisk og korrupt. Samtidig får vi vite at dette verktøyet i dag pga. uvettig bruk, fører til at utsatte grupper utsettes for helt uforståelige overgrep fra politiets side, og slett ikke til noen sosial utjevning i politiets utøvelse av sitt virke.  Da blir i alle fall jeg minnet om Astrid Søgnen og hennes hær av hellig overbeviste revisorrektorer som kjemper det de oppfatter som den gode kampen for Oslo-skolen, men som andre opplever som en fullstendig avsporing av hva skolen skal være. Sigve Indregards artikkel i forrige nummer av Morgenbladet forklarer godt skillet mellom det han kaller en «la det fare»-holdning til styring og «målesyke», og hvorfor vi ikke må se oss blind på kritkken av målinger:

Kritikken mot«målesyken» står i fare for å idealisere en tenkt fortid der samvittighetsfulle, anstendige fagfolk gjorde Jobben Sin med kompetanse og integritet. I virkeligheten kunne luften i gamle lærerværelser være tykk som en sump, infisert av ansiennitet og totalt resistent for forandring, reformer og pedagogisk utvikling.

Hvis ansikt bærer du?

Jeg har anmeldt utstillingen Probably Chelsea, A Becoming Resemblance, et samarbeid mellom kunstneren Heather Dewey-Hagborg og Chelsea Manning, som står på på Kunsthall 3,14 ut september.dav

30 livaktige, men uvirkelige ansikter uten kropper – en bukett av kjønn og etnisiteter – svever foran oss i øyehøyde i gallerirommets ellers tomme sal. Den skarpe, hakkete kanten rundt hvert ansikt gjør at de ligner et besynderlig photoshop-prosjekt i full størrelse og tre dimensjoner.

En notis om Bergens Tidendes jakt på en barnelitterær meningsskandale

Bergens tidende har en underlig journalistisk kampanje gående for tiden. Avisens mest profilerte kritiker, Silje Stavrum Norevik, skrev i slutten av november en nokså høyspent sak om at barn ikke tas på alvor som lesere, og at forfattere med et ellers voksent forfatterskap brukte barnelitterære utgivelser som enkle hastverksjobber til å spe på inntektene. Denne kommentaren – som i avisen har fått sjangerbetegnelsen «innspill», og er signert av Norevik som litteraturkritiker i BT – har siden blitt imøtegått av flere forfattere. Bergens Tidende mener tydeligvis at det ikke er nok at Norevik blir møtt på debattsidene, og har i dag et oppslag over to sider hvor flere forfattere får si at Norevik tar feil: Det er vanskelig å skrive for barn, og det er dårlig betalt. Norevik får på sin side nyansere sitt poeng noe.

Det er med denne oppfølgigngssaken tydelig at BT forsøker å lage det jeg et annet sted har kalt en meningsskandale. Kritikeren inntar den upopulære posisjonen i kulturen, og får spille den politisk ukorrekte, (eller festbremsen som en annen i BTs kritikerkorps formulerte det under Kulturrådets årskonferanse nylig). BT kan stille seg i opposisjon til de rådende makter innenfor det barnelitterære feltet og si «Se, de har ingen klær på!». Og fra denne påstanden oppstår det nok friksjon til at meningsøkonomiens egen motor trøs i gang, utspill skaper motutspill og dansen fortsetter til den krones med deltakelse i Dagsnytt 18, eller den svinner hen i hverdagens sedvanlige grå bitterhet.

Desto mer underlig er det at BT tilsynelatende distanserer seg fra Norevik i dagens artikkel. Ingen steder står det nevnt at hun faktisk er litteraturkritiker i Bergens Tidende, og kommentaren hennes, som fikk innlede BTs kritikkseksjon over to sider uken den sto på trykk, har nå blitt degradert til et «debattinnlegg». Hva dette skyldes skjønner jeg ikke helt. Ønsker ikke BT å ta ansvar for kontroversen de skaper? Eller skjønner de bare ikke hva som er forskjellen mellom redaksjonelt anførte meninger og debattinnlegg fra eksterne skribenter? Jeg heller mot det siste, siden dagens sak er akkompagnert av en listicle fra BTs faste anmelder av barnelitteratur, Guri Fjeldberg, som forøker å gi en typologi over «den håpløse barnelitteraturen».

I denne opplistingen finner vi blant annet nevnt Øyvind Vågnes og Akin Duzakins bok Den vesle blå haien. Det er interessant, for det er tilsynelatende Fjeldbergs anmeldelse av denne boken (18.11) som førte til Noreviks mer generelle angrep på barnelitteraturens visstnok lave standarder (25.11). Fjeldberg mottok prisen som årets litteraturkritiker for 2015 og er høyt ansett i feltet. Derfor ble jeg overrasket over anmeldelsen hennes av Vågnes sin bok (for det er Vågnes sin tekst hun først og fremst er kritisk til). Anmeldelsen er utformet som en barnelitterær poetikk basert på syv råd til forfatteren – som Vågnes da har mislyktes i å følge.

Jeg har noen ganger etterlyst en kritikk som ikke er så villig til å vurdere verket på dets egne premisser, men som heller nedfeller sine egne premisser og vurderer verket ut fra disse. Fjeldbergs anmeldelse av Den vesle blå haien er til fulle en kritikk som etterlever et slikt imperativ. I sine råd til forfatteren skaper hun en klar og tydelig norm ikke bare for hvordan barnelitteratur bør være, men også for hva og hvordan et barn er og fungerer. Dette er en bedrevitende og arrogant kritikk av den typen jeg selv elsker … først og fremst fordi det er så hylende enkelt å avvise den. Nesten hvert eneste av Fjeldbergs råd går det ganske greit å si seg uenig i, og i de tilfellene det er vanskelig er det fordi rådene er innbyrdes motstridende, som når hun i punkt 3 etterlyser klarhet, mens i punkt 7 etterlyser flertydighet. Når Fjeldberg heller ikke ser ut til å selv skjønne hva Vågnes gjør når han bruker fargen blå som en metafor for følelser, blir jeg skeptisk til denne belæringen på vegne av barneleseren.

Å si at jeg også er skeptisk til BTs kampanje, er kanskje unødvendig.

Kritikkens konservative stemme

Vi var vitne til et viktig øyeblikk i autentisitetens akustiske historie i dagens utgave av Kulturnytt. Den meget litterære kritiker Bernhard Ellefsen møtte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre til debatt om bibliotekenes saneringspraksis i egne hyller, og overgangen til mer aktivitetsorienterte bibliotek. Ellefsen anla sin mest knarrete stemme – kanskje var han litt morgentrøtt – og oppnådde en litt professoral autoritet som sto godt til poenget han forfekter: papirbokens fortsatte relevans. Dette i klar kontrast til sjefen for landets nasjonale hukommelse som tok i bruk sitt mest engasjerte uttrykk, like emosjonelt involvert og til stede som han var i sine glansdager i RV-ledelsen. Her fantes ikke noe lydlig spor av at institusjonens tyngde, snarere var det en ungdommelig letthet som preget nasjonalbibliotekarens indignerte svar på den «konservative og kunnskapsløse» Ellefsens kritikk. I så måte er Sira Myhre en perfekt aktør i lydmedier (det inkluderer TV såklart). Bernhard var derimot – både lydlig og innholdsmessig – historiens mann. Tydelig forankret i sine forberedte poeng, og i en retorisk og oratorisk tradisjon som har det skrevne ordet som utgangspunkt.

Også publisert på Facebook.

Hva er kvalitet?

I går ledet jeg panelsamtalen Hva er kvalitet?, hvor Marta Norheim, Tormod Haugland og Erik Bjerck Hagen ga sine svar på nettopp det spørsmålet. Det ble en fin samtale, og den nytes i sin helhet i dette opptaket. Samtalen var starten på Bergen Offentlige Biblioteks spennende programserie «Til kjernen», som kommer til å inneholde en rekke gode foredrag, samtaler og debatter.