Blogg

En notis om Bergens Tidendes jakt på en barnelitterær meningsskandale

Bergens tidende har en underlig journalistisk kampanje gående for tiden. Avisens mest profilerte kritiker, Silje Stavrum Norevik, skrev i slutten av november en nokså høyspent sak om at barn ikke tas på alvor som lesere, og at forfattere med et ellers voksent forfatterskap brukte barnelitterære utgivelser som enkle hastverksjobber til å spe på inntektene. Denne kommentaren – som i avisen har fått sjangerbetegnelsen «innspill», og er signert av Norevik som litteraturkritiker i BT – har siden blitt imøtegått av flere forfattere. Bergens Tidende mener tydeligvis at det ikke er nok at Norevik blir møtt på debattsidene, og har i dag et oppslag over to sider hvor flere forfattere får si at Norevik tar feil: Det er vanskelig å skrive for barn, og det er dårlig betalt. Norevik får på sin side nyansere sitt poeng noe.

Det er med denne oppfølgigngssaken tydelig at BT forsøker å lage det jeg et annet sted har kalt en meningsskandale. Kritikeren inntar den upopulære posisjonen i kulturen, og får spille den politisk ukorrekte, (eller festbremsen som en annen i BTs kritikerkorps formulerte det under Kulturrådets årskonferanse nylig). BT kan stille seg i opposisjon til de rådende makter innenfor det barnelitterære feltet og si «Se, de har ingen klær på!». Og fra denne påstanden oppstår det nok friksjon til at meningsøkonomiens egen motor trøs i gang, utspill skaper motutspill og dansen fortsetter til den krones med deltakelse i Dagsnytt 18, eller den svinner hen i hverdagens sedvanlige grå bitterhet.

Desto mer underlig er det at BT tilsynelatende distanserer seg fra Norevik i dagens artikkel. Ingen steder står det nevnt at hun faktisk er litteraturkritiker i Bergens Tidende, og kommentaren hennes, som fikk innlede BTs kritikkseksjon over to sider uken den sto på trykk, har nå blitt degradert til et «debattinnlegg». Hva dette skyldes skjønner jeg ikke helt. Ønsker ikke BT å ta ansvar for kontroversen de skaper? Eller skjønner de bare ikke hva som er forskjellen mellom redaksjonelt anførte meninger og debattinnlegg fra eksterne skribenter? Jeg heller mot det siste, siden dagens sak er akkompagnert av en listicle fra BTs faste anmelder av barnelitteratur, Guri Fjeldberg, som forøker å gi en typologi over «den håpløse barnelitteraturen».

I denne opplistingen finner vi blant annet nevnt Øyvind Vågnes og Akin Duzakins bok Den vesle blå haien. Det er interessant, for det er tilsynelatende Fjeldbergs anmeldelse av denne boken (18.11) som førte til Noreviks mer generelle angrep på barnelitteraturens visstnok lave standarder (25.11). Fjeldberg mottok prisen som årets litteraturkritiker for 2015 og er høyt ansett i feltet. Derfor ble jeg overrasket over anmeldelsen hennes av Vågnes sin bok (for det er Vågnes sin tekst hun først og fremst er kritisk til). Anmeldelsen er utformet som en barnelitterær poetikk basert på syv råd til forfatteren – som Vågnes da har mislyktes i å følge.

Jeg har noen ganger etterlyst en kritikk som ikke er så villig til å vurdere verket på dets egne premisser, men som heller nedfeller sine egne premisser og vurderer verket ut fra disse. Fjeldbergs anmeldelse av Den vesle blå haien er til fulle en kritikk som etterlever et slikt imperativ. I sine råd til forfatteren skaper hun en klar og tydelig norm ikke bare for hvordan barnelitteratur bør være, men også for hva og hvordan et barn er og fungerer. Dette er en bedrevitende og arrogant kritikk av den typen jeg selv elsker … først og fremst fordi det er så hylende enkelt å avvise den. Nesten hvert eneste av Fjeldbergs råd går det ganske greit å si seg uenig i, og i de tilfellene det er vanskelig er det fordi rådene er innbyrdes motstridende, som når hun i punkt 3 etterlyser klarhet, mens i punkt 7 etterlyser flertydighet. Når Fjeldberg heller ikke ser ut til å selv skjønne hva Vågnes gjør når han bruker fargen blå som en metafor for følelser, blir jeg skeptisk til denne belæringen på vegne av barneleseren.

Å si at jeg også er skeptisk til BTs kampanje, er kanskje unødvendig.

Kritikkens konservative stemme

Vi var vitne til et viktig øyeblikk i autentisitetens akustiske historie i dagens utgave av Kulturnytt. Den meget litterære kritiker Bernhard Ellefsen møtte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre til debatt om bibliotekenes saneringspraksis i egne hyller, og overgangen til mer aktivitetsorienterte bibliotek. Ellefsen anla sin mest knarrete stemme – kanskje var han litt morgentrøtt – og oppnådde en litt professoral autoritet som sto godt til poenget han forfekter: papirbokens fortsatte relevans. Dette i klar kontrast til sjefen for landets nasjonale hukommelse som tok i bruk sitt mest engasjerte uttrykk, like emosjonelt involvert og til stede som han var i sine glansdager i RV-ledelsen. Her fantes ikke noe lydlig spor av at institusjonens tyngde, snarere var det en ungdommelig letthet som preget nasjonalbibliotekarens indignerte svar på den «konservative og kunnskapsløse» Ellefsens kritikk. I så måte er Sira Myhre en perfekt aktør i lydmedier (det inkluderer TV såklart). Bernhard var derimot – både lydlig og innholdsmessig – historiens mann. Tydelig forankret i sine forberedte poeng, og i en retorisk og oratorisk tradisjon som har det skrevne ordet som utgangspunkt.

Også publisert på Facebook.

Hva er kvalitet?

I går ledet jeg panelsamtalen Hva er kvalitet?, hvor Marta Norheim, Tormod Haugland og Erik Bjerck Hagen ga sine svar på nettopp det spørsmålet. Det ble en fin samtale, og den nytes i sin helhet i dette opptaket. Samtalen var starten på Bergen Offentlige Biblioteks spennende programserie «Til kjernen», som kommer til å inneholde en rekke gode foredrag, samtaler og debatter.

BOBcast: Dag Solstad og Olaug Nilssen om den politiske romanen

Jeg nevnte tidligere at jeg i vår har ledet en serie samtaler på Bergen Offentlige Bibliotek om «Den politiske romanen», hvor en «70-tallsforfatter» møter en yngre forfatter for å diskutere den politiske romanen slik den en gang var, og hvordan den er nå. I april ledet jeg den siste av disse samtalene, og da var deltakerne Dag Solstad og Olaug Nilssen. Resultatet var en litt sprikende, men til tider ganske underholdende seanse, og nå kan et opptak av det hele høres via bibliotekets BOBcast:

Lars Vaular, Selma Lønning Aarø og Espen Haavardsholm

Jeg har gjort noen jobber for det fantastiske Bergen Offentlige Bibliotek i vår, og takket være bibliotekets satsing på videreformidling av arrangementene de gjennomfører, er det nå mulig å få med seg to av arrangementene jeg deltok på, uten å selv ha vært til stede.

Den 15. april intervjuet jeg Lars Vaular på vårt felles barndoms bibliotek i Åsane. Det skal vel sies at mitt forhold til det stedet er litt sterkere enn hans. Dessverre plages opptaket av en del dårlig lyd, men det er heldigvis bare min mikrofon som skaper seg. Overskriften vi hadde fått utdelt til intervjuet var «Tekst, sted, identitet». Om du ikke syns det er veldig gøy å se på to tynne typer som venter, så kan det lønne seg å hoppe et minutt ut i videoen.

*Oppdatering 21.5.15: Dette intervjuet er tydeligvis ikke lenger tilgjengelig. Jeg vet ikke hvorfor.*

I vår har jeg også ledet tre kvelder i en serie kalt «Den politiske romanen», hvor tre eldre forfattere har møtt hver sin yngre kollega for en samtale om det å skrive politisk da og nå, hvordan deres forfatterskap har forandret seg og hvordan den politiske situasjonen rundt litteraturen, og resepsjonen har forandret seg. Det har vært fine kvelder som nok kan danne grunnlag for å si noe mer generelt om de ulike generasjonenes tilnærming til det å skrive og handle politisk. Den første kvelden var med Kjartan Fløgstad og Mette Karlsvik, dessverre spilte teknikken oss et puss da, så vi måtte gjennomføre uten mikrofoner. Følgelig finnes ingen opptak. Den andre kvelden var med Espen Haavardsholm og Selma Lønning Aarø, mens Dag Solstad og Olaug Nilssen møttes i det siste av arrangementene. Haavardsholm og Lønning Aarø kan en se i videoen nedenfor, mens det visstnok skal dukke opp en podcast av Solstad og Nilssen i BOBs BOBcast etter hvert.

Vi, de andre

Hver gang jeg vil minne meg selv om hvor upresis utenriksdekningen vi har tilgang til gjennom avisene er, søker jeg opp noen utenlandske avisartikler om Norge. Det er svært sjelden jeg finner noe jeg helt kjenner meg igjen i. Nå har vi også tilgang til dette fenomenet i litteraturjournalistikken. I The New York Times’ anmeldelse av Åsne Seierstads En av oss kan vi lese følgende nokså utrolige sammenligning:

“One of Us” has the feel of a nonfiction novel. Like Norman Mailer’s “The Executioner’s Song” and Truman Capote’s “In Cold Blood,” it has an omniscient narrator who tells the story of brutal murders and, by implication, sheds light on the society partly responsible for them. Although those two books are beautifully written, I found “One of Us” to be more powerful and compelling. 

Seierstad fikk gode anmeldelser i Norge også, men var noen her i nærheten av slike hyperboler som det Eric Schlosser her begår? Det kan selvfølgelig være at nærheten gjør det vanskelig for oss å anerkjenne den storheten vi har midt i blant oss. Men selv var jeg nokså skeptisk til den norske Seierstad-hyllesten, og den amerikanske er vanskelig å tro. Bokens overdrevent skjebnetunge  fremstilling av personenes liv, og glansbildene den tegner av AUF-erne gjør det vanskelig for meg å lese boken som noe annet enn en del av den norske sorgbearbeidelsen, ikke et selvstendig litterært verk.

Jeg kan ikke riste av meg mistanken om at det vi her har å gjøre med, er at Norge har blitt et fenomen i New York, og at vår litteratur leses med fascinerte øyne gjennom eksotiserende brilleglass. Mistanken styrkes av at NYT’s boknyhetsbrev denne uken ikke bare har Seierstad på menyen, men hele tre nordmenn på topp:

  
Det kan selvfølgelig forsvares at disse bøkene anmeldes i verdens viktigste avis, men når det skjer på denne måten minnes jeg de amerikanske indianernes ord i det Columbus ankom: «Hurra, vi er oppdaget».

Gir du dem lillefingeren tar de hele den helvetes tekoppen.

Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.
Mary Cassatt (1844-1926), The Tea.

La oss si at kunstkritikk – dvs. all estetisk kritikk – kan sammenlignes med det å drikke en kopp te. Tedrikkingens visuelle representasjon inneholder ett viktig element: den løftede lillefingeren. Om kunstkritikken altså kan sammenlignes med det å drikke en kopp te, er selve vurderingen denne løftede lillefingeren, et tydelig sjangerkjennetegn, men knapt nok det viktigste som foregår.