Mellom målesyke og likegyldighet

Den amerikanske teknologipodcasten Reply all har nettopp sendt en fascinerende fortelling om det amerikanske datadrevene politiverktøyet Compstat, som bidro til å revolusjonere politiarbeidet i New York på 1990-tallet, gjorde det mer effektivt og mer rettferdig, men som siden har spilt en fryktelig destruktiv rolle i hvordan amerikansk politi herser med utsatte grupper. Jeg mistenker at det er en ganske forenklet fremstilling dette, med litt for stor vekt på både personligheter og teknologisk determinisme, men det er underholdende og godt fortalt.

Episode 1 | Episode 2

Compstat er et av mange teknologiske verktøy (det er vel i utgangspunktet bare en statistikkaggregator og -organisator) som har fått spille en viktig rolle i offentlig og privat administrasjon. Nå når datadreven teknologi får spille en stadig større rolle i utviklingen av politikk og administrative løsninger er det viktigere enn noensinne at vi får utviklet en bevissthet om forholdet mellom teknologi og etikk, ikke bare blant de som utvikler teknologien, men også blant dem som skal ta den i bruk. I historien om Compstat hører vi hvordan vektleggingen av statistikk fikk svært gode resultater og nærmest revolusjonerte hvordan man kunne styre og ansvarliggjøre en politistyrke som var både rasistisk og korrupt. Samtidig får vi vite at dette verktøyet i dag pga. uvettig bruk, fører til at utsatte grupper utsettes for helt uforståelige overgrep fra politiets side, og slett ikke til noen sosial utjevning i politiets utøvelse av sitt virke.  Da blir i alle fall jeg minnet om Astrid Søgnen og hennes hær av hellig overbeviste revisorrektorer som kjemper det de oppfatter som den gode kampen for Oslo-skolen, men som andre opplever som en fullstendig avsporing av hva skolen skal være. Sigve Indregards artikkel i forrige nummer av Morgenbladet forklarer godt skillet mellom det han kaller en «la det fare»-holdning til styring og «målesyke», og hvorfor vi ikke må se oss blind på kritkken av målinger:

Kritikken mot«målesyken» står i fare for å idealisere en tenkt fortid der samvittighetsfulle, anstendige fagfolk gjorde Jobben Sin med kompetanse og integritet. I virkeligheten kunne luften i gamle lærerværelser være tykk som en sump, infisert av ansiennitet og totalt resistent for forandring, reformer og pedagogisk utvikling.