Sakprosaåret 2013

Norsk litterær årbok er ute, med en tekst av undertegnede, sammen med blant andre Trond Haugen som skriver om kritikkåret (kun Solstad!), Nora Simonhjell om lyrikkåret (full oversikt!) og Lars Handesten om årets mottager av Nordisk råds litteraturpris, Kim Leine. I følge overskriften presenterer jeg «Sakprosaåret 2013», og det gjør jeg vel – i alle fall presenterer jeg én av årets viktigste debatter blant de sakprosainteresserte, debatten om et eget etisk regelverk, en vær varsom-plakat for sakprosaen. For å gi vekk hovedpoenget med en gang: det hadde med 22. juli å gjøre.

Men egentlig er teksten en videreutvikling av en problemstilling jeg har jobbet med lenge: hvordan sjanger påvirker en teksts virkning i verden. På et seminar om kritikk på Lillehammer for noen år siden sa jeg noe sånt som at «Med det estetiske regimet innlemmes hele verden i estetikkens domene, men så mister estetikken også all direkte makt over verden.» I årets bidrag til NLÅ ser jeg på det samme forholdet med utgangspunkt i Åsne Seierstads bok om Breivik og hendelsene på Utøya og Dag Solstads slektsgranskingsroman som begge utfordrer grensen mellom sak- og kunstprosa, men fra hver sin kant, og dermed med vidt forskjellige kriterier for å lykkes.

En smakebit:

I forordet til artikkelsamlinga Om den norske skrivemåten definerer Georg Johannesen sakprosa som spegelvendt fiksjon. Det vil seie at sakprosaen når alt kjem til alt, er lik diktekunstene med sine eigne sjangrar, og det er korleis ein oppfyller sjangerkrava som avgjer kvar ein høyrer heime, ikkje noko sanningskrav: «En god nyhet er ofte oppdiktet. Jfr. Pulitzerprisen til åtteårig heroinslave i USA!»

Johannesen sitt poeng er at det ikkje er nokon essensiell skilnad på dei ulike skriftformene, dei er berre ulike former, og eit skodespel kan ha like mykje sanning som Dagsrevyen. Utviklinga av den litterære journalistikken slik Åsne Seierstad skriv, har gjeve Johannesen rett på eitt punkt, den tradisjonelle journalistiske forma er riven ned frå pidestallen; det kan vere like sant sjølv om det er dramatisert. Samstundes har denne endringa ført til at Johannesen tar grunnleggande feil i dag. Ei god nyhendesak kan ikkje vere oppdikta, då bryt han kontrakten med lesaren. Ei oppdikta nyhendesak kan berre likne ein god sak. Sjølv om alt må gjevast form om det skal uttrykkast i tekst, både sak- og kunstprosa, tyder ikkje det at det er nokon skilnad mellom dei anna enn at dei har forskjellige former, skilnaden har snarare endra seg frå å vere eit spørsmål om form til eit spørsmål om relasjonen mellom lesar og tekst.

Årboken er i salg hos gode bokhandlere (de hadde den visst ikke på Akademika i Bergen!). Men jeg skulle ønske Samlaget tok på seg å lage en digital versjon, og jeg stiller meg spørrende til at redaktørene i lederen sier at de ikke kan forestille seg en nettløsning for NLÅ. Er det noe nettet kan fungere bra til så er det som arkiv for eldre kunnskap. NLÅ er en rik ressurs og bør tilgjengeliggjøres.

IMG_1832.JPG

IMG_1833.JPG

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s