Hva er litteraturkritikk? Tre romantiske teser

Vitenskap bestemmes både av sin metode og av sitt emne. Å stille spørsmålet «Hva er litteraturkritikk?» er i så måte å undersøke grunnlaget for mitt forskningsfelt, som er litteraturkritikkens historie i Norge. Svaret jeg tilbyr er mer normativt enn deskriptivt, mer innrettet mot en klargjørende polemisk posisjonering, enn på å skildre hvordan litteraturkritikken faktisk fungerer i enhver empirisk situasjon. Jeg stiller spørsmålet for å på en meningsfull måte kunne avgrense en «autentisk» kritikk fra andre metalitterære diskurser og for å vise hvordan andre svar på spørsmålet kan føre til en ganske annerledes kritikkforskning. Min tilnærming til problemet er generell og jeg er mer opptatt av kritikkbegrepet enn av litteraturbegrepet. Det medfører at det meste av det jeg skriver her kan overføres til et større begrep om kunstkritikk. Tesene er sterkt inspirert av og delvis basert på et annet manifest, Jacques Rancières «Ten theses on politics» (2010) og skjulte sitater og omskrivinger florerer.

1. Kritikk er ikke utøvelsen av makt over et felt. Dens spesifisitet er heller ikke begrenset til den vurderende handlingen. Kritikk må defineres i sine egne termer som en spesifikk form for handling utøvd av et spesifikt subjekt med sin egen rasjonalitet. Det er den kritiske relasjonen som gjør det mulig å tenke kritikkens emne, ikke omvendt.

Innenfor litteraturkritikkforskningen finnes det en rekke perspektiver på litteraturkritikken som vi beveger oss mellom, disse danner våre mulighetsbetingelser. Ofte kommer interessen for litteraturkritikk til uttrykk i spennet mellom to perspektiver som tilsynelatende står i diametral motsetning til hverandre, men de kan ved nærmere ettersyn sies å komplettere hverandre, de utgjør to sider av samme mynt.

Den ene kritikkforståelsen, helst formulert i retoriske og/eller sosiologiske termer,[1] retter sin oppmerksomhet hovedsakelig mot litteraturkritikken som et verktøy tatt i bruk av strategiske aktører innenfor et sosialt kraftfelt vi kaller litteraturen.[2] Slik forstått er kritikk et spørsmål om å fatte de riktige valg for best mulig å konsolidere og øke ens egen og alliertes makt. Det andre perspektivet ser kritikk som den offentlige artikulasjon av det det ser som all lesnings kjernespørsmål: «Er bok X god eller dårlig eller middelmådig? Det er dét som er spørsmålet» (Hagen 2004, 14). I denne forståelsen fremstår litteraturkritikeren som en i praksis uaffisert arvtaker til Kant, på stadig jakt etter den mer eller mindre allmenne dom over det enkelte verk. At disse to perspektivene på kritikken eksisterer godt side om side, åpenbart uten problemer, illustreres ingen steder bedre enn i Erik Bjerck Hagens tese om at «Sosiologen Bourdieu er perifer for enhver kritiker i aksjon» (Hagen 2005, 87). Og innenfor Bjerck Hagens logikk er det ingen ting som står i veien for hans slutning om at sosiologien gjerne må analysere kritikkens rolle og funksjon i et større samfunn, men at disse innsikter ikke har noen verdi for kritikken. I følge Bjerck Hagen vil den sosiologiske innsikten uansett ikke spille noen rolle i dag, siden vi i følge ham lever i et slags estetisk klasseløst samfunn (2004, 17). Slike påstander vitner om at hans åpenhet for sosiologiske perspektiver på det litterære feltet er mindre enn det ser ut til ved første øyekast.

Det er imidlertid min påstand, at selv om de tilsynelatende utfyller hverandre – det ene beskriver den kritiske handlingen, det andre beskriver samfunnsforholdene handlingen finner sted innenfor – så er begge disse perspektivene mangelfulle. De skaper et bilde av kritikken som ikke makter å fange, eller til og med motsier, noen helt sentrale elementer ved den. Den sosiologiske tenkningen omkring kritikk fjerner kritikken som en autentisk aktivitet,[3] ingenting annet gjenstår enn perspektivets utgangspunkt: kampen om makt og reproduksjonen av ulikhet. Jakten på den klare estetiske dommen fjerner kritikkens spesifikke sosiale situasjon: en stadig utspørring av erfaringen på vegne av andre. Den kvalitative erfaringen av litteratur er litteraturkritikkens emne, og det er denne erfaringen kritikeren må konsentrere seg om. Det er imidlertid slik, vil jeg hevde, at formidlingen av dette emnet – den kvalitative erfaringen – ikke lar seg forstås eller gripes konseptuelt av oss, kritikkforskerne, om vi retter oppmerksomheten mot denne erfaringen, eller mot de sosiale forholdene artikulasjonen av den foregår innenfor.

Det sosiologiske/retoriske blikket for strukturer i kunst- og kulturfeltet har blitt populært, særlig fordi det i så stor grad har «virket», det ser ut til å passe til vår tids erfaring av hvordan denne verdenen er skrudd sammen. På samme tid står perspektivet perfekt til vår erfaring av å være kritisk innstilt til det systemet som former vår verden, samtidig som vi innser at det samme systemet er uunngåelig. Nøkkelen til å forstå hvordan dette sosiologiske systemet fungerer er den vekt det legger på reproduksjon av ulikhet, og at systemets utgangspunkt er ulikhet.[4] Dette skaper et lukket system som, gjennom å tildekke ulikhetene mellom systemets deltakere, reproduserer de samme ulikhetene. Og i dette teoretiske perpetuum mobile er det kun gitt forskeren å gjennomskue spillets regler, de andre deltakerne følger dem kun, eller er underlagt og undertrykt av dem.

Oversatt til vår situasjon gjennomskuer kritikkforskeren den vellykkede kritikeren, som vinner makt i sitt felt over de andre deltakerne, som ikke behersker de litterære koder som trengs. Denne innsikten er imidlertid ikke omsettelig slik at et annet litterært felt kan skapes, det bare er slik. Dermed produserer forskeren en egen mesterposisjon, hvorfra hun eller han kan iverksette en frigjøring av dem uten innsikt ved å forklare hva som foregår, slik at disse kan overta den samme klarsynte posisjonen. Denne formen for frigjøring grunnfester imidlertid en konstituerende ulikhet mellom forskeren og den uten innsikt, og frigjøringen kan dermed aldri bli fullstendig. Det sosiologisk/retoriske blikket på kritikkinstitusjonen forskyver interessen for litteraturkritikk som aktivitet i seg selv og erstatter den med et forsøk på å skildre maktrelasjoner i en uendelig regress, en skildring som i siste instans kun blir til et sted hvor forskerens autoritet bygges. En følge av dette er en offentlighet hvor stadig flere lesere inntar kritikkforskerens positur heller enn å gå i dialog med verket og kritikken.

Med en slik avvisning av den sosiologiske tilnærmingen, skulle en vel tro at det beste alternativet ville være å jobbe for å utvikle en best mulig forståelse og beskrivelse av den estetiske kvalitetsvurderingen, forstått som et pragmatisk verdidomsfokus. Men jeg finner altså heller ikke dette perspektivet særlig tilfredsstillende. For om vi stiller oss den fordring at vi skal definere den kritiske handlingen, dvs. definere hvordan og hvorfor vi utfører denne handlingen, ser det ut til at vi uvegerlig havner i en regresjon som fører handlingen tilbake til det kritiske handlende subjektets personlige egenskaper, dets sensibilitet. Vi blir biologer som lager en taksonomi over en kritiske rase, den rasen som er «svært intelligent», for å bruke T. S. Eliots beskrivelse av den perfekte kritikeren.[5]

Når vi stiller spørsmålet «Hvorfor og hvordan driver vi litteraturkritikk?» ut fra disse perspektivene har vi allerede besvart spørsmålet på en måte som får studieobjektet, kritikken, formidlingen av den estetiske erfaringen til å forsvinne, og vi blir sittende igjen med to former for determinerte syn på hvem som er i stand til å formulere den kritiske innsikt: Enten er det den som makter det i kraft av sin byrd, sin tilknytning til et sosialt felt hvor en ulikhet tildekkes og reproduseres; eller den som makter det i kraft av sine evner, den som behersker den kritiske metode som består i «å være meget intelligent». Det kan fungere som motiverende motto for den praktiserende kritiker, men jeg kan ikke slå meg til ro med det som utgangspunkt for en forklaring på og en beskrivelse av den kritiske handlingen. Da ender vi som kritikkforskere opp med å jakte på en menneskebeskrivelse, ikke en aktivitetsbeskrivelse.

2 Kritikkens spesifisitet bestemmes av et kritisk subjekts eksistens, definert av en deltakelse i en motsetningsfylt relasjon. Kritikk er en paradoksal form for handling.

Goethe dikterer. Joseph Schmeller, 1831.
Goethe dikterer. Joseph Schmeller, 1831.

Hva er så dette for et subjekt, hva er det for en relasjon? Et utgangspunkt kan finnes i et sitat fra Goethe, som i et brev fra 1819 til dramatikeren og kritikeren Johan Friedrich Rochlitz skriver at «Det er tre typer lesere: en som leser med nytelse uten å bedømme; en tredje som bedømmer uten å lese med nytelse; mellom dem, en leser som bedømmer mens han leser med nytelse og leser med nytelse mens han bedømmer; denne produserer egentlig et nytt kunstverk».[6] (1887, 208) Denne utpekingen av en mellomposisjon viser godt et aspekt ved kritikkens paradoksale form, men den ligger samtidig for tett opp til ideen om kritikeren som begavet individ til å bruke dette perspektivet til å forklare og fortolke kritikken som aktivitet. Og det er vanskelig å formulere på en god måte hvilken relasjon det er Goethes ideelle leser går inn i.

Et poeng som likner på Goethes, men som fungerer langt bedre for min tilnærming, finner vi i Jürgen Habermas’ beskrivelse av fremveksten av kunstkritikken som offentlig institusjon, og kritikerens funksjon: «[Kritikeren] får en eiendommelig, dialektisk oppgave: han forstår seg selv som publikums representant (Mandatar) og samtidig som dets pedagog» (Habermas 1991, 38). For det første er Habermas’ beskrivelse av kritikeren viktig fordi han understreker kritikerens historiske tilblivelse, men viktigere i min diskusjon – som foregår innenfor kritikkens historiske periode – er at her uttrykkes den paradoksale oppgaven til Goethes leser, nytelse og bedømmelse, som en beskrivelse av den kritiske institusjonens kjernefunksjoner, representasjon og pedagogikk.[7] Habermas kaller det en dialektisk oppgave, men jeg tror ikke at dette spørsmålet kan beskrives ved hjelp av dialektikkens bevegelse mot en opphevelse av den konstituerende motsetningen. Den motsetningsfylte relasjonen Habermas skildrer, kan ikke løses, den er grunnleggende paradoksal. Pedagogikken og representasjonen kan ikke, så vidt jeg kan forstå, møtes i noen felles posisjon, annet enn i den knuten som er kritikerens posisjon.

Hva består egentlig paradokset i? Hvorfor skal det være vanskelig å være både representant og pedagog for den samme gruppen mennesker? I utgangspunktet skal den som er publikums representant være en av publikum, dvs. at kritikeren er del av det fellesskapet som skal opplæres av den samme kritikeren. Kritikeren er både en handlings agent og del av den massen handlingen skal påvirke. Hos Goethe ser vi et analogt forhold uttrykt i det at hans perfekte leser er den som nyter det han leser mens han bedømmer. Kritikeren er altså på en og samme tid «ukritisk» og «kritisk»: hengitt til den litterære erfaringen og distansert fra den, på en og samme tid underlagt litteraturens påvirkning og stilt utenfor, over, den samme kraften som hun da skal forsøke å skildre. Sagt juridisk er kritikeren både dommer og fornærmet; sagt politisk er kritikeren både styrende og styrt.

Denne politiske forståelsen peker mot et sentralt poeng i min oppfattelse av kritikkinstitusjonens funksjon. For ideen om den som på en og samme tid styrer og er styrt er sammenfallende med Platons beskrivelse av det demokratiske subjektet (Rancière 2010, 30–31). Platon er ingen tilhenger av demokratiet, siden det demokratiske subjektet er konstituert ved sin grunnleggende likhet med alle andre. Denne likhetstanken bryter radikalt med Platons forutsetning om at menneskets ideelle plassering og dets oppgaver i samfunnet skal korrespondere med dets evner. Demokratiets radikale likhetstanke formuleres av ham som et politisk skremmebilde, rettet mot tanken om et legitimt politisk system hvor de styrende ikke allerede er forhåndsdefinert ut ifra noen forutgående ideer om senioritet, byrd, rikdom, dyd, eller kunnskap.

Gjennom retorisk og sosiologisk analyse kan vi selvfølgelig se hvordan den faktiske empiriske kritiker nettopp appellerer til varianter av de samme autoritets- og legitimitetskilder, og i jakten på historisk legitime dommer er det vanskelig å ikke føre disse tilbake til en beskrivelse av noen lesende subjekt som nettopp legitimerer seg gjennom lesning og fremviser sine evner og sin kunnskap. Men mitt svar til dette er altså at disse beskrivelsene av kritikken likevel ikke kan tenkes uten den paradoksale relasjonen kritikeren står i som fellesskapets representant og dets pedagog. Og jeg mener at vi i større grad kan få en forståelse av kritikkinstitusjonens egen strukturering om vi forsøker å avdekke og skildre hvordan denne relasjonen organiseres og distribueres, i hvilken grad den inngår i aktørenes selvforståelse og på hvilken måte den ligger til grunn for feltets organisering til enhver tid.

Da er det ikke slik at jeg tenker denne paradoksale relasjon som et ideal for kritikken, som vi så skal holde den opp mot for å se om den på tilfredsstillende vis tilkjennegir seg både som folkets pedagog og representant: «Er dette egentlig kritikk, slik jeg definerer kritikk?» Snarere vil jeg foreslå det som et prinsipp som ligger til grunn for hvordan den kritiske praksisen utspiller seg, men paradokset kan aldri fullt ut løses som institusjonalisert praksis. Det vil snarere komme til syne seg i glimt av fri lesning i den enkelte kritikers møte med litteraturen, hvor den estetiske erfaringen manifesteres i kritikerens formidling av kunstverkets fremmedhet.

3 Kritikkens essensielle arbeid er konfigureringen av dens eget rom. Denne konfigureringen utspiller seg gjennom formidlingen av to estetiske verdener til en tredje.

Litteraturkritikken forsøker å formidle en estetisk erfaring. Denne erfaringen befinner seg i et krysspress mellom den implisitte påstanden om kvalitet som følger enhver bok,[8] og som kritikeren er nødt til i alle fall å anta at kan være riktig for at den estetiske erfaringen skal kunne finne sted, og den litterære institusjonens krav om en konsensus om hvilken litteratur som er god og ikke. Kritikkens formidling av den estetiske erfaringen er slik en forhandling mellom de to imperativene om kvalitet og konsensus. Denne forhandlingen kan beskrives som en konfigurering av et sosialt rom hvor det litterære verkets singularitet møter enkeltleserens fortolkning og fellesskapets erfaring av denne.

I dette møtet mellom de tre instansene er alle tre viktige om vi skal forstå den kritiske aktiviteten. På samme tid som kritikken er en institusjon som kontrollerer litteraturen og regulerer dens tilgang til fellesskapet, er det like relevant å se kritikken som stedet der verket realiseres, og som stedet der publikums svar til litteraturen gis form. I den estetiske reaksjonen på, og refleksjonen over litteraturen, artikuleres den enkelte kritikerens individuelle inntrykk av et annet singulært uttrykk – to separate sanselige «verdener». Samtidig finnes det i denne artikulasjonen en implisitt påstand om et fellesskap, en insistering på at ens artikulerte glede eller avsky over et estetisk fenomen kan danne grunnlag for en forbindelse som forener alle de estetiske verdener menneskeheten til sammen utgjør.

Heller enn å tenke kritikken som en aktivitet i en etablert offentlighet, hvor deltakerne er konstituert på forhånd som deltakere i et språkfellesskap, kan litteraturkritikken, slik jeg forstår den, ses som en kamp for å stadig etablere nye posisjoner i et aldri ferdig formet fellesskap. Det er en demonstrasjon av en mulig verden hvor det estetiske inntrykk kritikeren formidler er rettet til en leser som tvinges til å se både det objektet som beskrives og de argumentene som fremsettes, ting leseren i utgangspunktet ikke har noen særskilt grunn til å tilegne seg. Men med en gang denne prosessen er satt i gang vil konfigureringen av kritikkens rom institusjonaliseres, noe som åpner for det sosiologiske/retoriske spillet kritikken uvegerlig skriver seg inn i og den snevre jakten på en entydig verdidom.

Konklusjon

Konsekvensen av disse tre tesene er at kritikken ikke har noe naturlig sted eller noen naturlig utøver, kritikeren er den som går inn i den paradoksale relasjonen jeg har beskrevet. Med dette mener jeg ikke å si at det er uriktig eller verdiløst å studere den kritiske handlingen som estetisk vurdering eller sosial maktutøvelse, begge deler kan åpenbart gjøres med interessante resultater, men om vårt ønske er å få en forståelse av hva litteraturkritikk er som spesifikk praksis og hvilke følger det har at litteraturkritikken finnes, er det ikke sikkert at disse tilnærmingene bringer oss nærmere. Kritikkens paradoksale posisjon som representativt og pedagogisk verktøy medfører kritikkens mulighet til å fungere formidlende – men ikke i noen endelig forstand – ikke kun mellom verk og leser, men mellom mennesker.

Bibliografi

Eliot, Thomas Stearns. 1920. «The Perfect Critic.» I The Sacred Wood, 1–14. London: Methuen. http://archive.org/stream/sacredwoodessays00eliorich.

Furuseth, Sissel. 2005. «Litterær vurdering som litteraturvitenskapelig problemfelt.» motskrift (1): 3–10. http://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=b85b5670-ab21-4456-b4cc-0e24b213cf7c&groupId=10259.

Goethe, Johan Wolfgang von, and Friedrich Rochlitz. 1887. Goethes Briefwechsel mit Friedrich Rochlitz. Leipzig: J. W. von Biedermann. http://archive.org/stream/briefwechselmitf00goetuoft.

Habermas, Jürgen. 1991. Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall. Oslo: Gyldendal.

Hagen, Erik Bjerck. 2004. Litteraturkritikk – en introduksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

———. 2005. «10 Punkter for en bedre litteraturkritikk.» Prosopopeia (4/5).

———. 2011. “Litteraturvitenskap som litteraturkritikk.” Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 14 (1): 34–41. http://www.idunn.no/ts/nlvt/2011/01/art03.

Honneth, Axel. 2008. Reification. Red. Martin Jay. Oxford: Oxford University Press.

Johannesen, Georg. 2003. Nytt om Ibsen og andre essays. Oslo: Cappelen.

———. 2010. «Retorikkens sosiologi og sosiologiens retorikk.» Sosiologi i dag (3): 50–68. http://php52.novus.no/index.php/SID/article/view/30.

Linneberg, Arild. 1992. Norsk litteraturkritikks historie : 1848-1870. Oslo: Universitetsforlaget.

Rancière, Jacques. 2010. «Ten Theses on Politics.» I Dissensus : on Politics and Aesthetics, red. Steven Corcoran and Jacques Rancière. London: Continuum.

Rancière, Jacques. 2003. The Philosopher and His Poor. Durham: Duke University Press.


[1] Retorikk og sosiologi er i denne sammenhengen å se som noenlunde den samme aktiviteten, etter Georg Johannesens sammenstilling: «Samfunnet er et system av historiske tegn. Derav følger: Sosiologi er en vitenskap som retorikk og av samme grunn og på formelt samme måte» (Johannesen 2010, 52).

[2] Sissel Furuseth formulerer en slik tilnærming klart i forelesningen «Litterær vurdering som litteraturvitenskapelig problemfelt»: «Mistenksomme spørsmål til kvalitetsdommer, av typen ”hvem sier at denne teksten har intensitet?”, aktualiserer Bourdieus forestilling om at kritikk først og fremst er maktspråk. De litterære smaksdommer forvaltes av aktører med stor symbolsk kapital, sier Bourdieu, og hevder at forsvaret for den gode smak har avsmaken som sitt bærende prinsipp, dvs. avvisningen av det rå og vulgære. Estetiske vurderinger kan med andre ord bidra til å opprettholde kulturelle og politiske maktstrukturer» (2005, 5). Den fremste norske eksponenten for denne typen kritikkforskning er imidlertid Arild Linneberg og hans Bind II av Norsk litteraturkritikks historie (1992).

[3] Her forstår jeg «autentisk aktivitet» i tråd med Axel Honneths skisseaktige negative definisjon av begrepet, som det motsatte av tingliggjort handling: «… humans must first lose sight of their antecedent recognition of others before they are able to take up a reifying stance toward other persons» (Honneth 2008, 79).

[4] Se Jacques Rancières kritikk av den Bourdieuske sosiologien i The Philosopher and his poor (2003, 165–202).

[5] «… in his short and broken treatise [Aristotle] provides an eternal example—not of laws, or even of method, for there is no method except to be very intelligent, but of intelligence itself swiftly operating the analysis of sensation to the point of principle and definition» (Eliot 1920, 10).

[6] «Es gibt dreierley Arten Leser: Eine, die ohne Urtheil genießt, eine dritte, die, ohne zu genießen urtheilt, die mittlere die genießend urtheilt und urtheilend genießt; diese reproducirt eigentlich ein Kunstwerk aufs neue.»

[7] Det er altså for begrenset å se litteraturkritikkens oppgave i et habermasisk perspektiv som utelukkende å være «avprivatisering av den litterære erfaring» (Hagen 2011, 36).

[8] I tråd med Georg Johannesens påpekning: «Innledning og forord stiller seg over en bok og sier IMPRIMATUR (kan trykkes)» (Johannesen 2003, 7).

En kommentar om “Hva er litteraturkritikk? Tre romantiske teser

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s