Hva betyr en plateanmeldelse?

Fin forsiden

Det er spennende tider for musikkritikken. Eller, de spennende tidene er kanskje over, en viss ennui legger seg over diskusjonen allerede. Men lell da! Forrige uke ble musikkmagasinet ENO lansert.[1] Det første norske musikktidsskriftet på år og dag. Du har kunnet lese om det over alt. Google it. Det spennende med ENO, ved siden av at det er et musikkmagasin som skriver nokså lite diskriminerende om fryktelig mye forskjellig musikk, er at bladet ikke skal inneholde plateanmeldelser. Gutta i redaksjonen har tatt et valg og fått betalt i oppmerksomhet. Det er nemlig denne utelatelsen av anmeldelser stort sett all diskusjon omkring bladet har hatt som utgangspunkt. Folk som er skikkelig musikkinteresserte og som skriver om musikk har jo stort sett kritikken som hovedsjanger. Dermed skulle det bare mangle at et par øyenbryn blir løftet når en nysatsing går såpass høyt ut som å avvise plateanmeldelsen.

Jeg tror likevel det er grunn til å spørre seg hvorfor det er blir så mye blest om dette poenget, at musikkritikken ikke er liv laga, eller i alle fall ikke er god nok og fungerer begrensende slik den fungerer i dagens format. De fleste kommentatorene og ENO-folka selv – har lagt stor vekt på nettets innflytelse på hele musikkbransjen. Mp3-teknologien gjør albumformatet irrelevant, bloggosfæren gjør hver lytter med nettilgang til sin egen kritiker. Det er absolutt hold i hver av disse beskrivelsene, men samtidig er helhetsbildet de skaper for lite. For den interessen som rettes mot musikkritikk er ikke forbeholdt den, det er mye av de samme spørsmålene, om enn noe mindre poengtert, som reises knyttet både til film- og litteraturkritikk, og til pressen selv. Jeg tror ærlig talt at musikkritikken, hipsteren i aviskollegiet, bare er litt tidligere ute enn sine litt mer satte kolleger. Sagt på en annen måte: Hva betyr det at alle reagerer på utelatelsen av plateanmeldelsen i ENO?

Nøkkelord i diskusjonen er relevans og oppmerksomhet. Hvilken relevans har kritikken i en offentlighet hvor vi alle, i stadig tiltagende grad, kan velge hvor vi vil hente informasjonen vår? Ideen om en rasjonell og deliberativ offentlighet, slik den har blitt beskrevet av Jürgen Habermas og fremover – og som nok har vært aktiv som idé i mye lengre tid, uten at jeg dermed sier at virkeligheten alltid har tedd seg i tråd med dens beskrivelser – har ikke plass til en slik information overload som det digitale samfunnet innebærer. Kritikeren er en nøkkelperson her, som en av den borgerlige offentlighetens konstituerende karakterer legger han premisser for hvordan offentligheten skal fungere. Kritikeren er en av alle, det vil si, han er en av publikum, men han er også publikums representant. Denne representative rollen forsvinner med den digitale virkeligheten, hvor alle potensielt sett eier sin egen trykkepresse og har tilgang til verdensomspennende distribusjon. At denne naive beskrivelsen av en ny mediehverdag ikke tar inn over seg at det finnes en medieøkonomi også på internett skal jeg la ligge her. Viktigere er det å peke på hvordan kritikeren i dette perspektivet blir en av et stadig større kor, som ikke bare innbefatter folket, men også andre kritikere fra andre offentligheter og et helt annet stofftilfang. I den digitale verdenen mister ikke kritikeren sin autoritet som vurderende person, men også sin rolle som redaktør og kompilator av stoff som er interessant å vurdere. Dette er et problem ikke bare for kritikken, men for alle mediekanaler som baserer seg på et ønske om å være med å bestemme hva offentligheten skal være. I et digitalt samfunn er offentligheten alltid et annet sted.

En annen måte å uttrykke dette på er å se på kritikeren som en samtidskronikør, en skriver av sin samtids historie. I følge medieteoretikeren Friedrich Kittler – som jeg har skrevet en innledning om en gang – er historien avsluttet i det digitale samfunnet. Ikke fordi vi har nådd noen endestasjon, men fordi alt, ved å bli innlemmet i informasjonsteknologien, har blitt historisk. Dermed finnes det ikke lenger noen historie å fortelle, bare virkelighetens overveldende støy.

Dette er selvfølgelig ikke et veldig presist bilde av vår verden. Offentligheten finnes. NRK og Aftenposten er med på å bestemme hva vi skal diskutere. En kløktig utformet pressemelding preger kultursidene i mange uker. Men jeg tror tendensen finnes, og når en så eksplisitt kommenterer tendensen, slik ENO implisitt gjør ved å avvise hele anmeldelsessjangeren, røsker det tak i noe vi alle opplever.


[1] Redaktøren av bladet er min gode venn Eirik Kydland, jeg er dermed ikke akkurat noen uhildet kommentator av prosjektet. Jeg har til og med gitt korrektur og kommentarer på to av tekstene i det nye bladet, Erik Steinskogs introduksjon til afrofuturismen, og Aksel Kiellands forklaring på hvorfor det er viktig å skrive om musikk akkurat nå. Derfor betyr det kanskje ikke så mye når jeg sier at jeg liker ENO, men jeg gjør det. Jeg syns det er et glimrende blad som både tar musikken og leserne på alvor og som lærer meg ting om musikk jeg kanskje ikke liker og derfor kan lite om, og lærer meg mer om det jeg kjenner allerede. Noen har sagt at enkelte av tekstene er for enkle og generelle, og det kan jeg kanskje være enig i, men jeg tror at tanken som ligger bak, å tilby et variert blad hvor tekstene byr på ulik grad av motstand og engasjement, er god. Derfor er det litt skuffende å se at folk som Guttorm Andreassen og Øyvind Berekvam, folk som etter alle solemerker er utstyrt med både musikkinteresse og nysgjerrighet utover det vanlige, enten klager over at noen tekster er vanskelig tilgjengelig (Andreassen) eller at de ikke interesserer seg for sjangerne som presenteres eller de forsøkene på å skrive om musikk på en helt annen måte som faktisk er der (Berekvam). Men den diskusjonen tror jeg vi kan la ligge her. Jeg har allerede kommentert Andreassens innlegg. Og skal gjøre et forsøk på å si noe hos Berekvam også.

6 kommentarer om “Hva betyr en plateanmeldelse?

  1. Interessant lesning, om enn jeg tror at Kittler – for ikke å snakke om Norbert Bolz og Jochen Hörisch, som du også nevner i den innledningen du linker til – ville være uenig i den mer Habermasianske tenkningen rundt offentligheten. Ikke minst Bolz er jevnt over rå mot Habermas (men ynder samtidig å ta en posisjon mot det politisk korrekte, og gjerne også i en tildels kulturkonservativ tradisjon).
    Nå, en siste lille ting, du har en trykkfeil i mitt fornavn i din fotnote (Erik ikke Eirik), og, ja, takk for korrekturen for øvrig!

    Lik

    1. Hei Erik (skrivefeilen skal rettes), og takk for kommentar! Heller ikke jeg er så positiv til Habermas’ beskrivelse som det kanskje kan se ut. Det er heller det at Habermas er aktiv som idé i vår egen og journalisters selvforståelse. Han er relevant i kraft av sin innflytelse uten å nødvendigvis ha rett.

      Lik

  2. Absolutt interessant, men har det virkelig vært så mye oppstyr rundt ENOs utelatelse av plateanmeldelser? Mitt inntrykk er heller at redaksjonen selv har gjort dette til et hovedpoeng under lanseringen. Dermed har det også preget intervjuer og kritikker, uten at jeg har registrer noen voldsom debatt eller oppstandelse. Du skriver at «En kløktig utformet pressemelding preger kultursidene i mange uker» , det tror jeg til en viss grad har skjedd her også – men først og fremst fordi ENO har gjotr et nummer av det selv, ikke fordi det er så oppsiktsvekkende å droppe plateanmeldelser.

    Lik

    1. Hey, I’m trying to make a point here! ;) Joda, du har selvfølgelig rett i at det er redaksjonens egen fortjeneste at det har blitt slik. Dessuten er vel blikket mitt farget av debatten som fant sted på Øya som skulle handle om anmelderi, men som i alle fall delvis handlet om ENOs profil. Likevel syns jeg det er interessant at de i så stor grad nådde gjennom med beskjeden sin, samtidig som flere av de som har anmeldt bladet har vært opptatt av dette poenget og delvis snudd det mot dem, eller hedret dem for det.

      Lik

  3. Nettopp, slik har ENO på forhånd lagt hovedpremisset for diskusjonen om bladet. Som kritiker følte jeg selv at det var nødvendig å kommentere at de fleste artiklene kretset rundt albumutgivelser, samtidig som redaksjonen til en viss grad tok avstand fra albumformatet. Litt synd, for dette med anmeldelser eller ei er egentlig det minst interessante med utgivelsen. Forøvrig er det litt fristende å spekulere i om ENO gjør en nødvendighet til en dyd: For et nytt blad med få utgivelser i året villedet vært en stor logistisk, praktisk, prioriteringsmessig og muligens også økonomisk utfordring å skulle ha et bredt, aktuelt sett med plateanmeldelser. En utfordring ENO altså elegant går utenom, noe som er helt greit.

    Lik

  4. Tror Fossen har et godt poeng når han mener at utelatelsen av plateanmeldelser i bunn og grunn er en rent praktisk avgjørelse fra ENOs side. Musikkanmelderi i den form man finner den hos dagspressen er i høy grad basert på aktualitet, og det må vel kunne være rimelig å hevde at det er denne formen for kritikk som dominerer nyhetsbildet nu om dagen. Det som kanskje er litt beklagelig med Kydlands avgjørelse om å utelate anmeldelser er at ENO kunne vært et prefekt format for en mer essayistisk og involvert musikkritikk, kanskje noe Nick Kent eller Lester Bangs-messig. Altså kritikk som faktisk er skrevet for å leses… ;-)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s