Ett dikt på fire språk

OHH, den galningen, tyvlånt fra Samlaget.

Rester fra en tidligere jobb. Fire diktsamlinger står i bokhyllen: Olav H. Hauges Dikt i samling og tre oversettelser, i forskjellig omfang og kvalitet, av diktene til han som bodde nesten hele livet på samme gården, men som nå har fått sitt eget senter i Ulvik sentrum. Dette er ikke favorittdiktet mitt – jeg syns ofte disse livslærdomsdiktene som Hauge har en del av taper seg litt ved gjentatt lesning, de stivner lett til klisjeer kanskje – men likevel et fint et. Det er heller ikke så mange av diktene som er representert i alle de tre oversettelsene. Selvfølgelig er det franskmannen som tar seg størst friheter, mens amerikaneren bommer grovest, Hauges bueskytter er nok ingen jeger.

Eg siktar litt yver

Ein pil som skal råka, kan ikkje gjera
mange krokar. Men ein god skyttar
reknar med fråstanden og vinden.
So når eg siktar på deg, siktar eg litt yver.

Olav H. Hauge
Spør vinden, 1971 [Dikt i samling, 2008]

I Aim a Little Higher

For an arrow to strike, it can’t make
much of an arc. But a good hunter
allows for wind and distance.
So when I aim at you, I aim a little higher.

The Bullfinch Rising from the Cherry Tree, Brooding Heron Press, 2001. Oversatt av Robert Hedin.

Je vise un peu haut

Por attaindre sa cible une flèche
ne peut faire de nombreux détours.
Mais un bon archer
prend en compte la distance et le vent.
Aussi quand je m’adress à toi
je vise un peu haut.

Nord profond, Bleu autour, 2008. Oversatt av François Monnet

Miro po’ piú alto

Una freccia per andare a segno non può
deviare molto. Ma un buon tiratore
calcola la distanza e il vento.
Cosí, quando miro a te, miro un po’ piú alto.

La terra azzurra, Crocetti Editore, 2008. Oversatt av Fulvio Ferrari.

Seminar i november: Men er det bra? Litteraturkritikk og kvalitetsbegrepet

Det blir seminar i Bergen. Vi gleder oss. I tillegg til seminaret blir det sannsynlig vis et kveldsarrangement med debatt og sånt. Potente greier dette kvalitetsbegrepet.


Invitasjon til et forskningsseminar i Bergen, 4.-6. november 2010

Forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000: Verdiforvaltning og mediering inviterer til et todagers forskningsseminar om kvalitetsbegrepet i litteraturkritikken, dets historie og teori.

Historie

Gjennom litteraturkritikkens historie har kvalitetskriterier og anvendelsen av slike vært diskutert på alle mulige måter. Den korresponderende tanken om litterær kvalitet er også omdiskutert, også med hensyn til historisk foranderlige parametre, særlig estetikk og etikk. Tanken om kvalitet har vært betraktet både som en undertrykkende rest av klassisismens regelestetikk og som en viktig kulturbærende institusjon, med en særlig betydning som hovedmotstanderen for enhver avantgarde-bevegelse. Imidlertid kan det reises en rekke spørsmål ved hvilken betydning denne institusjonen har i en senmoderne kontekst. For å nevne noen: Hvordan gjenkjenner vi – historisk – en tanke om kvalitet i litteraturen? Hvordan forvaltes den? Hvilken status har et hierarkisk verdisett basert på kvalitetsbegrepet i senmodernitetens mer eller mindre oppløste offentlighet? Og sist, men ikke minst: Trenger kritikken i vår tid et kvalitetsbegrep?

Teori

Diskusjonene av kvalitet, litterær verdi og de ulike kriteriene som eksplisitt eller implisitt kommer til anvendelse når det felles kvalitetsdommer over litterære verker, er – mener vi – ikke bare utmattende, men også uunngåelige og nødvendige for å forstå kritikken.

Ulike forståelser av kvalitet i litteratur og kunst kan analyseres både historisk og sosiologisk, som kulturelle norm- og verdisett, for eksempel i tråd med Bourdieu- inspirerte teorier om sosiale diskurser. De kan også diskuteres filosofisk, som en del av den litterære estetikken fra Platon til samtidens relasjonelle estetikk (Bourriaud), eller psykologisk-kognitivistisk, som en del av en nyere vending mot instrumentelle studier av estetiske verdidommer (jf. Willie van Peer (red.): The Quality of Literature. Linguistic Studies in literary evaluation, 2008).

Kvalitetsbegrepet er imidlertid selv et grunnleggende omstridt begrep, og både begrepet og selve omstridtheten spiller en viktig rolle i kritikkens selvforståelse. Uenighetene omkring bruken av kriterier og referanser til kvalitet som en kanonisk institusjon er en viktig del av kritikken, uavhengig av hvilket verdisystem den måtte tilhøre.

Praktisk kritikk og bokanmelderi

Alle former for kritikk og anmelderi krever vurdering, og en dom – implisitt eller eksplisitt. Forskningsprosjektet vårt har som et av sine hovedmål å skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000, og en viktig del av seminaret vil være å vise eksempler fra denne perioden på hvor og hvordan kvalitetsbegrepet og – kriteriene blir satt under press.

Både det moderne gjennombruddet på 1870-tallet og senere konflikter mellom verdisystemer – som naturalismedebatten i 1890-årene, modernismedebattene på 1960-tallet eller samtidens diskusjoner av hvordan kvalitetsbegrepet har vært eksponert og drøftet. Slike scenarier er, mener vi, av særlig interesse for diskusjonen av kvalitetsbegrepet både i kritikkhistorien og i anmelderiet.

Seminaret vil hovedsakelig bestå av en serie 20 minutter lange innlegg med etterfølgende diskusjon.

Du er herved invitert til å holde innlegg ved forskningsseminaret i Bergen 4.–6. november 2010. Foredragstittel og kort abstract (5-7 linjer) sendes til eirik.vassenden ætt lle.uib.no før 1. september 2010.

Seminaret er også åpent for andre interesserte.

Rapport – Mai 2010

Ny start, kortere tekster, mer babbel. Våren går med til doktorgradsutdanning, det vil si metodekurs og teoriseminarer, med påfølgende artikler som skal skrives. Og like rundt hjørnet er et nytt nummer av Fett hvor jeg har to små artikler, og desuten noen bøker hvor jeg bidrar. Mer om det seinere. Men litt tid til min egen forsking blir det også:

I forrige uke hadde gruppen som skal skrive Norsk litteraturkritikks historie et arbeidsseminar hvor vi la frem for hverandre det arbeidet vi holder på med nå. Det ser ut til å bli et skikkelig bra prosjekt, og gruppens sammensetning fører til at mange forskjellige perspektiver virvles opp. For en som er vant til at akademisk arbeid er en ensom ting er denne typen gruppearbeid hvor mange gir seg i kast for i fellesskap å beskrive et felt inspirerende og lærerikt. Særlig merker jeg at litteraturhistorie ikke er min sterkeste disiplin. Her må det leses!

Frankie boy
Francis Bull, stjålet fra Store norske leksikon

Minst like inspirerende er det kanskje å måtte forholde seg til en dødlinje. Jeg presenterte tre radioinnslag fra 1962 og snakket litt om hvordan de presenterte oss for forskjellige lydlige personaer. Det gøyeste var kanskje å høre på Francis Bulls foredrag om Henrik Ibsens forhold til «kunstnervennen» Hildur Andersen, og hvordan dette viste seg i Ibsens dikting. Bull var virkelig en helt fantastisk formidler, og selv om den identiteten som oppstår mellom ham og studieobjektet hans når han siterer Ibsens brev til konen, venner, og Hildur Andersen selv, fremstår både komisk og ganske uvitenskapelig i dag, er det overraskende underholdende og lærerikt å høre på denne uhyre kunnskapsrike mannen.

Et annet høydepunkt blant radioopptakene jeg snakket om var en diskusjon mellom Georg Johannesen, Ola Jonsmoen og Stein Mehren, hvor Georg Johannesen sier noe sånt som at «Jeg syns ikke vi skal bruke så store og vanskelige ord om poesien. Det viktigste er jo at vi er glad i den.» Den slags diktersnakk var sjelden fra hans munn.

Neste uke drar jeg til New York for å høre på amerikanske forskere og diskutere opplysning. Satser på at det blir et slag reisebrev derfra.