Kritikkens oppgave

Foto: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA

Det er kritikkdebatt folkens! Jippi! Er Karl Ove Knausgård noe å samle på? Er Vinduet gøy og Vagant et elitistisk surpomptidsskrift? Mitt skarpe kritikk-analytiske øye skuer imidlertid en problematikk som ligger under både Jan Kjærstads angrep på Knausgård-resepsjonen og Vagant-redaktør Audun Lindholms skarpe tilsvar til Kåre Bulies hyllest av VinduetVagants bekostning (Ingen av dem er på nett.). Problemet heter «Kritikkens oppgave». Her følger en parasittisk parafrase av det hele:

Jan Kjærstad anklager kritikerstanden for å gå i takt: De er ikke informert nok om det litterære feltet (den selvbiografiske litterære trenden, som Kjærstad fører tilbake til Sverige og det sene 90-tallet) og Knausgård plasseres dermed ikke inn i noen sammenheng utover seg selv. Dessuten mener han kritikerne tar Min kamps selvbiografiske forutsetning for god fisk uten å utsette boken – han skriver kun om 1. bind – for en tilstrekkelig kildebevisst lesning. Kjærstad mener kritikken har latt seg forføre av den estetiske effekten som Jon Helt Haarder kaller Thomas-funksjonen, oppkalt etter tvileren Thomas som måtte stikke fingrene i Jesu sår for å tro at det var ham som hadde stått opp fra de døde. Ved å fortelle det som er «sant» oppleves Knausgårds fortelling langt sterkere enn vanlige fiksjoner. Om en leste boken mer «for seg selv», hevder Kjærstad, ville en fått et klarere blikk for dens egentlige kvaliteter. Dermed er kritikerne for sneversynte når det gjelder litteraturens trender, men for åpne hva gjelder Knausgårds påstand om sannhet.

I sin lesning av Min kamp-kritikkene finner Kjærstad at kritikerne er påfallende like i formen, spesielt opptatt av sin egen affektive reaksjon (Det skulle støtte opp under Thomas-funksjonen!) og hyperbolske i sammenligningene (Ibsen og Hamsun). Kjærstad tar til orde for en mer mangetydig kritikk som makter å bryte ut av Knausgårds konservative menneskesyn og romantiske kunstsyn, det klarer de visstnok ikke i dag.

Jeg skal ikke si så mye om Kjærstads påstander annet enn at den nok har mye rett om det materialet den tar for seg. Siden de første kritikkenes publisering har det kommet to bøker til, og dermed en rekke nye kritikker, andre innlegg og nye diskusjoner. Kjærstad er litt sent ute, men det er ikke hans feil, så vidt jeg kan forstå, det er mer et resultat av Min kamp-prosjektets unike publiseringsprosess. På grunn av seriepubliseringen tvinges resepsjonen til å tenke seg om etter hver bok, noe som tvinger frem en ny vurdering av de foregående bøkene og den foregående resepsjonen. (For eksempel er Øystein Vidnes‘ tekst etter andre, og Bernhard Ellefsens tekst etter tredje bind begge glimrende lesning.) Dermed har en rekke elementer ved bøkene blitt trukket frem i offentligheten, som nok hadde blitt liggende skjult i diverse masteroppgaver om Knausgård hadde gitt seg etter bind 1. Knausgård har dermed tvunget frem en reflekterende offentlighet, en kritikk som går ut over den enkle anbefalingskultusen Kjærstad finner i den første anmeldelsesrunden.

Over til den andre debatten: Kåre Bulie skrev i Dagbladet 6. januar i en omtale av Vinduet:

[Audun] Vingers Vinduet tar ganske visst litteraturen på alvor, men bærer samtidig preg av en upretensiøs humor som skiller det fra den strengere og mer høytidelige konkurrenten Vagant, der ingen skal være i tvil om at vanskelig litteratur er blodig alvor som bør behandles med ærbødighet. Mens Vagant-redaksjonen i Bergen, anført av redaktør Audun Lindholm, ikke går av veien for å signalisere en litt humørløs bedreviterholdning som lett kan ende med å stå i veien for de tallrike interessante tekstene bladet trykker, og gjerne klager over hvor dårlig det står til i det litterære Norge for øvrig, later Vinger ikke til å føle behov for å holde seg med fiendebilder. Han lager isteden et raust tidsskrift med atskillig større nedslagsfelt enn den Cappelen Damm-støttede konkurrenten på Vestlandet. Vingers Vinduet har en letthet og friskhet ved seg som Vagant kunne behøvd mer av, tyngre på labben som det er (selv om de deler noen bidragsytere). Først og fremst har imidlertid Vinger klart å skape den ettertraktede følelsen av samtidighet og relevans, en følelse som ikke er så lett verken å planlegge seg fram til eller forklare. Vinduet-utgivelser er blitt små litterære begivenheter som også en bredere popkulturell offentlighet forholder seg til. Så trykker da også Vinduet nesten dobbelt så mange eksemplarer som Vagant.

Audun Lindholm plukket heldigvis opp hansken i dagens Dagblad, for dette fiendebildet(!) som Bulie maler opp av Vagant og tidsskriftets kritiske praksis er en fare for en reflekterende litterær offentlighet. Lindholm ønsker en genuin kritiker, en som passer til følgende beskrivelse: «Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre.» I motsetning til dette maler Lindholm frem anmelderen, hvis adjektivrike språk først og fremst skal bejae status quo og formidle det populære. Lindholm er nok i overkant negativ i sin beskrivelse av anmelderens muligheter, men jeg støtter definitivt hans kamp for kritikerens refleksjon omkring, og intervensjon i, litteraturen, samfunnet og språket og tankene de baserer seg på.

Det er da også dette Jan Kjærstad tar til orde for når han etterlyser en vurdering som er på høyde med det beste i Knausgårds prosjekt. Det er kanskje også det samme Eirik Vassenden snakket om da han i høst nevnte at kritikken som refleksjonsform kan være truet.

30 kommentarer om “Kritikkens oppgave

  1. Jeg synes nok du er litt snill med Kjærstad. Hvilke påstander om mottakelsen av bok 1 er det du mener stemmer? Jeg kan faktisk ikke finne noe substansielt i det Kjærstad skriver. Han sier ikke noe om hvilke litterære svakheter hos Knausgård som burde vært påpekt, og heller ikke hvem som gjør hva galt.

    Liker

    1. Det er godt mulig jeg er for snill. Men jeg har en følelse av at han har rett når han f.eks. etterlyser mer analytiske kritikker som plasserer boken i en trend, og som ikke i så stor grad baserer seg på leserens umiddelbare opplevelse. Men som jeg sier, så kommer jo disse lesningene i fullt monn etter hvert.

      Når det er sagt så er jo kronikken hans et skoleeksempel på den vanlige dårlige kulturkritikken: «Alle i Norge er så dumme.» Name names!

      Liker

  2. Jeg tror ikke Kjærstads mission er at præsentere en læsning af Knausgård, han pointerer først og fremmest i sin kritik af kritikken at der læses følelsesmæssigt og hovedløst biografistisk, og at både formelle reflektioner og kontekst går til helvede i receptionen. Fx Hverven føler sig ihvertfald skikkeligt ramt i dagens Klassekampen, hvad han da også burde. At Kjærstads nærhed til de faktiske anmeldelser han prætenderer at kritisere også er lettere wobbly er en indlysende svaghed, men jeg støtter fuldt hans indvendinger, sagt af én som ikke har læst Knausen, men fulgt med på receptionen, og som iøvrigt synes at vinklingen på misundelse bare bliver plat og usaglig.

    Liker

  3. Knausgård skal være frelseren som løser et offentlighedsproblem som både Biblen, diverse vanlige norske Habermas-spasmer og koncepter som fx den danske kulturkanon er ment at skulle reparere: samle landet, markere grænserne for og sælge Det Norske. Om Knausen, og vigtigere, litteraturen, så bliver kidnappet i sagen er et åbent spørgsmål.

    Liker

  4. Uten å ha lest annet enn Bulies forsvar for Vinduet, en del Vagant-numre og dette innlegget, virker det intuitivt på meg som om Vagant dyrker eksilposisjonen.

    Denne posisjonen synes jeg ofte tenderer over i å oppvurdere seg selv til å være så jævlig mye viktigere enn alle andre posisjoner.

    Manglende vilje eller evne til å tre inn i fellesskap rettferdiggjøres med en mystisk fortelling om avvikerne og eksentrikerne som «de virkelige heltene».

    Jeg mener dette er en lett utvei på vanskelige problemer.

    Du kommer sikkert til å be om navn, så her har du et par: Georg Johannesen og Dag Solstad.

    Liker

  5. Fin observasjon! Jeg hadde ikke tenkt over det, men du har jo selvsagt helt rett. De to innleggene delte vel også en manglende vilje til å se verdien i andre måter å gjøre ting på.

    Liker

  6. Markus, for noget sludder. Hvis du har læst de seneste årgange af Vagant er der næppe nogen der «dyrker eksilposisjonen», kan du henvise til noget konkret der skulle tyde på dette?

    Liker

  7. Det første jeg tenkte da jeg leste dette vesle vepsestikket fra Kjærstad, var «I morgen blir han beskyldt for misunnelse». En profetisk tanke. Det er jo umulig å fremme denne typen kritikk i Norge uten å bli beskyldt for misunnelse. Alt blir psykologisert.

    Litt trist dog at det var Klassekampen som endte opp med å gi meg rett.

    Liker

  8. Slutter meg til Susanne her, og konstaterer dessuten at Markus bruker samme fremgangsmåte som Helene Uri. «Jeg har ikke lest, men…»

    Ser heller ikke, Martin, at det skulle være noen grunn til å forsvare anmeldelsens rett til å kaste rundt seg med adjektiver. Den har vel gode nok kår i utgangspunktet?

    Liker

  9. jeg er egentlig litt fan av Kjærstad, men er ikke misunnelsen en av hans definerende egenskaper? (på godt og vondt; det er jo en god motor, da!) kan vi ikke snakke litt om den? hans mangeårige beef med Solstad («Norges største nasjonalpark») synes å være forankret i den samme forurettede modus: «Kritikerne er slemme med meg, mens Solstad (og nå: Knausgård) slipper unna med alt. Det er urettferdig!»

    Liker

  10. Susanne: Knaus redder jo ikke noen andre enn sin egen resepsjon. Det blir kanskje en givende samtale om hans litteratur, men alle andre utgivelser taper vel på det. Vi har fått en reflekterende Knausgård-offentlighet. Litteraturen har blitt kidnappet, til hvem betales løsepengene?

    Markus: Jeg slutter meg til redaksjonsrepresentantene. Kåmm ånn. Det som dyrkes i Vagant er forsøket på å tenke.

    Johannesen dyrker eksilposisjonen, du får knapt noen gullmedalje for å påpeke det. Men jeg vil hevde at det er et retorisk eksil. Når han sier at hans lesere kan telles på to hender er han enten totalt feilinformert eller så er det et tilfelle av litotes, underdrivelse = Han er en minoritet. Men han ville aldri funnet på å hevde at minoriteten alltid har rett. Han peker kun på et styrkeforhold.

    Vagant utmerkes ved en vilje og evne til å søke andre og nye fellesskap, det er ikke det samme som å tre ut av samfunnet, eller hva det nå er du vil anklage dem for.

    Håvard: Du har kanskje rett, men det er vanskelig å bruke en slik fortolkningsnøkkel så lenge mannen er i live. Det blir lite fruktbart for debatten og analysen blir fryktelig reduktiv. Spar det til biografien!

    Liker

  11. Burde ikke Knausgård-kritikken først og fremst behandle disse bøkene som performance/happening? Det er jo først og fremst volumet og publiseringsmodellen (og da først og fremst det faktum at mottakelsen av de første bindene påvirker innholdet i de senere) som gjør dette interessant. Selve «jeg er som et åpent sår»-tilnærmingen er det vel ingen i den norske, litterære offentligheten (altså mennesker som får penger/bøker for å skrive) som kan påstå at er nytt? Og det litterære er det vel også så som så med (det er vanskelig å argumentere for den litterære kvaliteten dersom man sammenligner Min kamp med forfatterens foregående romaner).
    Likevel må man ikke undervurdere bragden; for han har beviselig fått til n o e. Så kommer det vel an på ståsted og skole når det gjelder verdien av det («mediesirkus» er et av de mindre positive adjektivene som ligger lett tilgjengelig). I ettertid vil Min kamps litterære meritter bli nedvurdert, men jeg vil tippe at prosjektet som sådan vil bli stående sammen med Faldbakkens Skandinavisk misantropi-trilogi som en av de viktige litterære gestene på 2000-tallet.

    Og for ordens skyld: jeg har ikke lest Knausgård.

    Liker

  12. Øystein,
    det er ganske opplagt at du ikke har lest det du snakker om, for du er ikke i nærheten av å ha et poeng. Min kamp er ikke først og fremst en happening. Hvor har du det fra? Det er som romanverk, med enorme estetiske kvaliteter, at Min kamp vil bli stående i norsk litteratur. Debatten rundt utgivelsen er bare en parentes. Les den første setningen i den første boka, og du vil se hvor tullete disse «gimmick»-greiene er.

    Liker

  13. Martin,
    jeg mener at Audun angriper en svært dominerende form for litteraturformidling som ikke har behov for at vi til enhver tid skal «se verdien i den måten å gjøre ting på». Når kritikkens oppgave og mulighet står på spill, hviler det ikke på utfordreren å ta inn betydningen av det som allerede har doxa-makt. I møte med argumentasjon som Bulies kan jeg ikke forstå annet enn at det er fullstendig legitimt å gå hardt til verks for å skille tomme fiendebilder fra substansielle representasjoner.

    Liker

  14. Nei, nei — jeg er helt enig i hva du sier, men det er jo nettopp det jeg mente, slik jeg leser det du sier. Men jeg er nok litt for trøtt til å tenke nå.

    Liker

  15. Nei, forventet ingen gullmedalje, og du får heller ingen gullmedalje for debatt-teknikken din.

    Jeg synes vel dette svulstige utsagnet her f. eks. uttrykker en holdning om kritikeren som en ensom tenkende helt, en foregangsmann hvis gode egenskap er forakten for det populære:

    «Kritikerens galskap er å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre.»

    Jeg blir smått kvalm av slik dyrking av egen virksomhet.

    Det er fint å tenke, men»kåmm ån».

    Nå skal det sies at jeg har stort utbytte av å lese Vagant, og kritiserer ikke artiklene i bladet, men hvordan de ser på seg selv.

    Liker

    1. Hm, dyrking av egen posisjon … eller en programerklæring? Idealer omsatt i praksis er verdifulle, og Vagant er et sted hvor kritikerens galskap får utfolde seg om kritikeren griper muligheten.

      Jeg tror ikke du mener at det er noe galt med «å ville forandre, bygge, redde – å ville forstå bedre, bryte mot status quo og stivnede tankemønstre». Da er spørsmålet om dette er en del av anmelderiets selvforståelse. Jeg tror ikke det. Om en leser Eirik Kydland og Lars Sætrens intervjuer med fjorten musikkanmeldere får en f.eks. et ganske annet bilde av hva kritikk skal være: http://ballade.no/nmi.nsf/doc/art2007012312502041160448

      Audun Lindholm tar til orde for en kritikk som vil noe annet enn å bli til blurb. At du ikke tåler hans «svulstighet» kan leses som at han har rett.

      Liker

  16. Markus, bare en lille ting her, vi er otte redaktører i Vagant, der er no way in hell at vi ser på os selv på nogen specielt entydig måde.

    Liker

  17. En programerklæring sier vel også litt om hvordan man ser på sin egen rolle.

    Ville forandre hva? Bygge hva? Vanskelig å være hverken uenig eller enig.

    Hva slags strategi er det å bare være i opposisjon til status quo? Å utøve motstand bare for å yte motstand opplever jeg som særdeles lite konstruktivt.

    Å være annerledes er ikke en verdi i seg selv.

    Liker

  18. Ja visst gör det ont när hår splittast.

    Hva ønsker du å formidle Markus, at Audun Lindholm har et oppblåst selvbilde, at jeg har det, at Vagants redaksjonsmedlemmer har det? Det er selvfølgelig sant. Det ligger jo til grunn for det hele: at det en har å si skulle være viktig for noen andre enn en selv. Det er litt som med sånne humorister, jævlig vittige liksom.

    Ville forandre hva … Tja, den litterære institusjonen? Ideen om den litterære institusjonen? Økonomien? Kjernefamilien? Den kulturradikale avvisningen av kjernefamilien? Norsk rap? Poesien som gis ut i Trondheim? Det er ikke så viktig.

    En side av kritikken er å se hva som finnes og å kunne forestille seg noe annet. Slik sett er annerledesheten, enten det er fra kunstverket eller andre lesere/publikummere en konstituerende del av kritikken.

    Om du vil redusere det til «å bare være i opposisjon» eller et uttrykk for annerledeshet som «en verdi i seg selv» så, javel. Men Auduns beskrivelsen av kritikeren passer likevel, vil nå jeg si, til Georg Johannesen, den jævla elitististiske eksilanten, sine tre grunner for å skrive:

    Den dårlige: Å si noe nytt og annerledes. (Har du sett! Han er enig med deg.)
    Den akseptable: Å tjene penger.
    Den gode: Å forsvare de som har sagt det før.

    Liker

  19. Jeg opplever ikke dette som hårsplitting, men at vi er fundamentalt uenige.

    Hvis du ikke mener det er viktig hva slags forandring det er snakk om, men bare forandring i seg selv, er det akkurat det jeg kritiserer.

    Hvis posisjonen blir viktigere enn saken – eller snarere: at posisjonen blir selve saken – så mener jeg det er det samme som å melde seg ut (f. eks. om man ikke kan ta stilling til om man bør forandre kjernefamilien eller ikke, men bare kritisere stivnede tankemønstre).

    For meg er det å bejae status qou noen ganger påkrevd, andre ganger ikke.

    Det har ikke vært meningen å si at noen av dere har et oppblåst selvbilde, og hvis det kom fram sånn, så er jeg lei for det.

    Jeg mener bare dere overvurderer denne annerledesheten.

    Liker

  20. Unnskyld, men jeg tror du forveksler meg med Knut Olav Åmås.

    Det er ikke «verdien av uenighet» som er utgangspunktet for denne diskusjonen selv om Lindholms formulering kan lede oss i den retningen. En kritikk av «status quo» kan meget vel innbære en kritikk av den herskende meningsøkonomien (Åmås-paradigmet) som forleder oss til å tro at våre meningers annerledeshet er det som berettiger dem, som at det er Kjærstads annerledeshet som gjør kronikken interessant. Det er jo heller at han ser noe interessant ved Knausgårds bøker, noe han ikke ser speilet i bokens umiddelbare resepsjon. Nå er det nettopp en klar mangel ved kronikken at den ikke sier mer om boken, da ville den kanskje bli god også, ikke bare interessant.

    Det er to forhold som gjør at jeg tror vi snakker litt forbi hverandre.
    1) Lindholm tar utgangspunkt i kunst. Det er hvorvidt kritikken kan åpne kunstverk og gjøre dem mer interessante, eller – i fall kunstverket ikke fortjener den slags lesning – i det minste aktualisere verket i en samtidig eller historisk kontekst, som avgjør om kritikken er interessant. Denne lesningen vil alltid være knyttet til et samfunnsmessig nivå, både i motstand mot, og som forsvar for, noe bestående, men det er litt underordnet for den vil uansett berike vårt forhold til verket.

    2) Men kritikken vil alltid, om den er god, være et angrep eller et forsvar basert på en grundig gjennomtenkning (om ikke alltid skriving, det går an å være kritiker i kortere format også) av forholdene den diskuterer. Som alle andre tekster vil en god kritikk også ha blindsoner, målet er ikke å være uangripelig, men den vil i alle fall være forpliktet på de tingene den faktisk diskuterer. Dette kan, tror jeg, bare nås gjennom en formmessig og legningsmessig anderledeshet fra det instrumentelle anmelderiet, og jeg tror det er om en slik annerledeshet Lindholm skriver.

    Slår annerledsheten alltid gjennom i tidsskriftene, finnes den ikke i dagspressen? Nei, det tror jeg ikke noen vil si. Men jeg vil hevde at den er under press – som den nok alltid har vært – den må forsvares. I et slikt forsvar vil en kanskje måtte overvurdere annerledesheten, i en kamp med dem som forsøker å nedvurdere den så godt de kan.

    Liker

  21. Det kan godt være at kritikken må være annerledes enn det instrumentelle anmelderiet, men jeg skulle gjerne sett noen formulere hva som ligger i denne annerledesheten annet enn at den er annerledes.

    Liker

  22. Eller forstår jeg at annerledesheten ligger i dette?

    «Men kritikken vil alltid, om den er god, være et angrep eller et forsvar basert på en grundig gjennomtenkning (om ikke alltid skriving, det går an å være kritiker i kortere format også) av forholdene den diskuterer.»

    Liker

  23. Det jeg skriver der tror jeg er en viktig del av kritikerens annerledeshet. Audun Lindholms negative definisjon i sitt svar til Bulie, at man ikke bruker «et anmelderspråk hvori opptatt vendinger som ‘ekstremt suksessrik’ og ‘hitdebutant’», er beslektet med dette tror jeg. Lindholms karakteristikk av Bulies stil som «adjektivrik bejaelse» sier noe om hans ideal om en kritikk som går ut over det Erlend Hammer kaller «å være fanget i en … hengemyr av trivielt adjektivgyteri» (selv om det handler om noe litt annet). Det handler om å frigjøre seg fra lanseringens dramaturgi, og heller enn å stille seg spørsmålet «Hvor godt er dette kulturproduktet?», spørre om hvordan verket finner sted, hvorfor, og hva det betyr.

    Liker

  24. Ja, jeg forstår at det handler om å frigjøre seg fra de dominerende formene og tankemønstrene.

    Men etter å ha vært i kontakt med kunsthistoriefeltet (og litt litteratur) i mange år, minner dette om mange andre programerklæringer.

    Jeg skulle bare likt å se noen forklare og tenke mer over hva annet dette andre kan være, og hvorfor det er så mye bedre enn status quo.

    Når jeg leser innlegget ditt og argumentasjonen din under, kan jeg ikke unngå å tenke «negativ dialektikk». Og det er ikke slik jeg kjenner deg.

    Likevel er du et stykke på vei over i mer konstruktive baner i dine siste setninger:

    «Det handler om å frigjøre seg fra lanseringens dramaturgi, og heller enn å stille seg spørsmålet «Hvor godt er dette kulturproduktet?», spørre om hvordan verket finner sted, hvorfor, og hva det betyr.»

    Det høres ut som et fornuftig utgangspunkt for en kritiker.

    Liker

  25. Kritikkens annerledeshet finnes jo helt konkret manifestert i kritikkene, det sier jo både jeg og Lindholm. Deri fins det ingen negativ dialektikk (som jeg nok liker bedre enn du gjør). Vi peker ikke mot en utopisk kritikk som en gang skal komme, men mot en som fins.

    Nå kan en si at det Lindholm peker på som «kritikerens galskap» har anstrøk av det utopiske. Og det har det, men også dette har en forankring i det faktiske, nemlig ønsket som kommer før idealet om å bryte mot status quo, om å forstå bedre.

    Liker

  26. Med fare for å begynne å repetere meg selv, velger jeg å avslutte her.

    Vi har tross alt kommet litt lengre, synes jeg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s