Tommy Olsson – SM og den blå blomst

Tommy & Bo. 2008
Tommy & Bo. 2008

I går foreleste jeg om Tommy Olsson på emnet jeg underviser i denne høsten, Kritikkens sjangre og format. Vi har lest boken Knust, hvor Olsson har samlet 59 tekster fra hans relativt korte periode som kunst- og musikkritiker, og noen få tekster som tilsynelatende handler mest om sado-masochisme – et motiv som også går igjen flere steder i hans kritikker og resten av hans kunstneriske praksis. I tillegg tok vi for oss et lite knippe av bokens anmeldelser[1].

Det er gøy å lese Olsson, alltid. Tekstene er full av narrativt overskudd, og hans kritiske persona er en trivelig, dekadent, livstrøtt og elskelig type det er morsomt å treffe igjen og igjen. På kurset har vi allerede snakket en god del om kritikk som en retorisk handling, selvfremstilling og den eventuelle risiko kritikeren løper som en følge av dette i løpet av høsten. Så i stedet for å konsentrere meg veldig om selvfremstilling, som jo er det de fleste forbinder med Olsson – hans egen breiale person (og vi snakket også en god del om den etter hvert, det er tross alt vanskelig å komme unna) – valgte jeg å snakke om det kunstsynet vi kan se skinne gjennom i tekstene hans. Dette kunstsynet – eller kanskje vi heller skal si livssynet, Olsson ser ikke ut til å operere med noe klart skille – er godt forankret i romantikkens forståelse av kunstens muligheter.[2]

Jacques Rancière skriver i The Politics of Aesthetics (2006) at

… Schiller’s ‘aesthetic state’ became the ‘aesthetic programme’ of  German Romanticism, the programme summarized in the rough draft written  together by Hegel, Hölderlin and Schelling: the material realization of unconditional freedom and pure thought in common forms of life and belief. (S. 27)

Og to sider seinere fortsetter han om avantgarden, hvis idé, som også har utgangspunkt i Schiller,

… is rooted in the the aesthetic anticipation of the future. If the concept of the avant-garde has any meaning in the aesthetic regime of the arts, it is on this side of things, not on the side of the advanced detachments of artistic innovation but on the side of the invention of sensible forms and material structures for a life to come. (S. 29)

I lys av denne beskrivelsen blir Tommy Olssons tidsfiksering ganske tydelig. Mye handler om hvem tiden vil gi rett og flere ganger avslutter han tekstene sine med henvisninger til at vi på en eller annen måte har dårlig tid, som i denne katalogteksten til Unni Askeland: «Så, ligger vi nær noe genuint? Jeg tror vi gjør det hele tiden, men det begynner å bli dårlig med tid nå. Det er bare et par timer igjen av det nye året.»  Denne oppmerksomheten mot det som skal komme ser for meg ut til å være en ganske tydelig videreføring av romantikkens idé slik den formuleres av Rancière, som «the aesthetic anticipation of the future». Igjen og igjen beksriver Olsson kunstnerskap han liker – og han skriver stort sett utelukkende om det han liker – som «riktig akkurat nå», eller kanskje bedre: «et par-tre år forut for sin tid» e.l.

Denne tidsfetisjen som er knyttet til hva kunsten skal bringe får også uttrykk i at Olssons verdenssyn, og hans fortolkning av eget liv, stadig blir uttrykt gjennom en dato og et årstall. 1977 symboliserer punkens fødsel og død, en krise for alle estetiske hierarkier, innen alle felt. Etter dette er alt mulig, men dermed er det umulig å vite hvor man skal. I denne krisen blir kunstneren Tommy Olsson født. 9. september, 2001 konstituerer slutten på Olssons eget virke som videokunstner. Etter bildene av flyene i WTC og tårnenes kollaps er ingenting mulig, alle videoens utveier er stengte. Det er da kritikeren Tommy Olsson virkelig blir til.[3] Det er da kunstopplevelsen, formidlet i tekst, blir Olssons utløp.

Slik Tommy Olsson formidler sine opplevelser, med en insisterende oppmerksomhet  rettet mot personlig situerthet, omgivelser, og hans (u)mulighet for kognitivt å gripe verkene, blir det klart at beskrivelsene av rus og sado-masochisme ikke er den egentlige kunstkritikken uvedkommende, slett ikke. Hos Olsson er de del av det samme prosjektet, et prosjekt som alltid er rettet mot overskridelse av det allerede kjente, en tørst etter tilgang til noe en ikke kontrollerer, noe ikke-konseptualisert, noe «en ikke visste at en vet». Slik befinner romantikkens blå blomst seg i SM-sexens sammenbringing av panikk og nytelse, hvor en ikke vet hva partneren nå vil gjøre. Og den befinner seg i møtet med kunstverket som en ikke har ord for å beskrive hvor bra er.


[1] Blant annet anmeldelser av Aksel Kielland, Kjetil Rollness og Susanne Christensen.

[2] Rollness beskriver også Olsson som romantiker, men lar det kun stå som en beskrivelse av en som er glad i kunst. Det bør utdypes.

[3] Det finnes rett nok én tekst fra 2000 i denne boken.

En kommentar om “Tommy Olsson – SM og den blå blomst

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s