KRIT3002 #1

Jeg holdt min første forelesning i går. Det var kun en introduksjon, til emnet KRIT3002 – Kritikkens sjangre og format, men likefullt spennende for min del. Jeg har vel ikke helt grepet om hvor fort/seint en forelesning går enda, så å disponere stoffet blir viktig å lære seg. Dessuten kjenner jeg ikke stoffet jeg skal undervise i så godt selv enda, så det ble mest en introduksjon til noen av problemstillingene vi skal ta for oss, og en liten bli kjent-runde med studentene. Vi er jo omtrent på samme alder de fleste av oss, og mange av dem har en del estetikkstudier i bagasjen i tillegg til kunstnerisk praksis dessuten, så jeg tror det kan komme bra samtaler og diskusjoner ut av samlingene våre.

Jeg snakket en del om det retoriske perspektivet i emnet – et perspektiv som forresten er viktig i hele masterstudiet, slik Sissel Furuseth peker på i denne diskusjonen knyttet til kunstkritikk.no og profesjonsutdannede vs. autodidakte kritikere. Retorikken gir et glimrende utgangspunkt for både å studere kritikken og for å utøve kritikk. Et slikt perspektiv må alltid ha kritikkens omgivelser som utgangspunkt fortalte jeg de håpefulle:

Hvor er vi nå? Hva forholder kritikken seg til? Hva er kritikkens omgivelser? Hva er kritikkens egen plass innenfor disse omgivelsene?

Grunnen til at det er viktig å besvare disse spørsmålene er selvfølgelig at dere skal vite hvilket felt vi begir oss ut i, men også at det gir oss en langt bedre mulighet til å besvare et av de retoriske og sosiologiske kjernespørsmålene : Hvem sier hva hvorfor og hvordan? For du kan ikke egentlig vite hvem noen er, uten å vite hvor de befinner seg, og du vet heller ikke egentlig hva de sier uten å vite hvem de sier det til, og hva de er omgitt av når de sier det, og dessuten er det helt umulig å vite hvorfor de sier det uten å ta disse tingene med i betraktningen. Så omgivelsene er absolutt sentrale.

(…)

Den som ønsker å tenke retorisk er alltid nødt til å tenke refleksivt, det vil si, den er nødt til å tenke over sin egen posisjon, sin egen retorikk.  Og i tillegg er retorikken grei fordi den kan appliseres både på kritikken og på kunsten. Ikke bare må vi som kritikkfagpersoner tenke over hva som er kunstkritikerens talesituasjon. Vi må også tenke over hva som er kunstnerens, eller kunstens, hvis vi skal unngå biografismene for mye, talesituasjon. Det er vanlig å lese kunstkritikk som kunstens møte med en dommer som skal avgjøre om den holder mål. Men det er også mulig, og kanskje langt å foretrekke til og med, å lese kunstkritikken som en sivil rettssak, der kunsten og kritikeren står foran en dommer og prøver sine argumenter. Da er det ikke kritikeren som er dommer, men vi som lesere.

Når vi snakker om retorikk så er jeg godt fornøyd med å ha funnet plass til Georg Johannesen på pensum. Problemet med Johannesen er som alltid at han er så umåtelig kairosavhengig. Nesten alt han skrev har overføringsverdi, noen ganger snakker jeg kun i Johannesen-sitater, men tekstene hans er alltid så situerte – det er kanskje derfor de er så gode – at det er vanskelig å bruke dem i undervisningsøyemed. Det nærmeste jeg kom en programartikkel er innledningen til Om den norske skrivemåten hvor han gjør ganske godt greie for sitt syn på sakprosa, så den skal vi ha det kjekt med i høst, i tillegg til noen utdrag fra Rhetorica Norvegica. Mer om det senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s