Norlit #2 – Papers

Kungliga Tekniska Högskolan
Kungliga Tekniska Högskolan

Da jeg var påmeldt så sent og ikke skulle presentere noe på Norlit, fikk jeg dessverre ikke lest paperne som ble presentert, men utbyttet var allikevel godt føler jeg. De fleste presentasjonene jeg fulgte var interessante på sitt vis, og mange av berørte mitt eget prosjekt på forskjellige måter. Jeg fulgte sesjonen «Publics of Literature» (langt nede på siden), hvor alle innleggene var knyttet til resepsjon / litteraturens forhold til leserne på et eller annet vis. Det var hele 14 innlegg og følgelig ble sesjonen, som var i tre deler, nokså sprikende både mht. teoretisk rammeverk, tematikk og prosjektenes målsettinger. Det spente fra rein litteratursosiologi – slik Kerstin Rydbeck drev med, hun skulle intervjue lesesirkler om sine litterære valg og preferanser (tilbake til røttene!) – til mer litterært orienterte prosjekt hvor leserperspektiv og relasjonen til den litterære offentligheten var anvendt mer som lesenøkler. Jeg tenkte å nevne noen av dem som gjorde inntrykk, ikke fordi de var best, men fordi de traff nærmest det jeg selv skal holde på med. Nå skal jeg ta et viktig forbehold og si at det jeg videreformidler her er mitt inntrykk, og ikke nødvendigvis de omtalte forskernes hovedpoeng, kanskje har jeg misforstått det hele. Men det skjønte du vel?

Sesjonens dirigenter var Torbjörn Forslid og Anders Ohlsson, som nettopp har redigert boken Litteraturens offentligheter hvor bl.a. fem av paperne som ble presentert var med. Forslid og Ohlsson åpnet sesjonen med å ta et sveip over det som skulle bli presentert i løpet av de to dagene vi var samlet, og sa blant annet at vi sto foran en nylesning av Habermas. Det ble i alle fall ikke presentert i løpet av konferansen, men iom. at så mange jobber i dette feltet nå skal vi ikke se bor ifra at vi kan stå foran noe slikt.

Sissel Furuseth, som også er min veileder, presenterte et paper titulert «Tilbaketrekning som intervensjon. Om tidsskriftskritikkens fluktlinjer», hvor hun bl. a. med utgangspunkt i Bendik Wolds essay «Tilbaketrekning eller intervensjon?» diskuterte litteraters forhold til mediene og det som kanskje kan kalles en større offentlighet. Spørsmålet som ble særlig diskutert i sesjonen var hvilken offentlighetsmodell en skal legge til grunn i en slik diskusjon. Forfatteren henviste selv til Jon Helt Haarders modell som mikser Habermas med Goffman og Meyrowitz (se artikkelen «Performativ biografisme. Litteraturvidenskaben og det intime liv.» i Kritik #167 (2004)), Bourdieus feltteori, og en mer rhizomatisk forståelse av litterære fellesskap, slik blant andre Susanne Cristensen har tatt til orde for. Jeg tenker at i en slik diskusjon er en nødt til å forholde seg til hva nasjonen betyr. Bendik Wolds angrep på litteraturen for å være for tilbaketrukket og lite i kontakt med den politiske materien er avhengig av en politisk offentlighet for å være meningsfull. I dag står vi imidlertid i en slags politisk krise hvor nasjonen som politisk enhet stadig mister relevans, samtidig som den makten som har blitt forflyttet fra nasjonen kun i liten grad er overført til andre, overnasjonale, offentligheter (Jeg tror denne boken handler om noe av dette, tenker i alle fall å lese den.). Det finnes ikke noen egentlig nordisk offentlighet, langt mindre en europeisk eller internasjonal en. Men det finnes nordiske litterære deloffentligheter (eller rhizomatiske strukturer som vokser i en nordisk kontekst, eller noe sånt), og hvis litteraturen vender seg mot slike litterære fellesskap, som ikke har noe naturlig politisk motstykke, er det kanskje ikke rart at den oppfattes som ikkepolitisk. I og med at nasjonen har vært den viktigste rammen rundt TV og radio så langt, tror jeg at denne diskusjonen kommer til å bli viktig i mitt prosjekt.

Nasjonens sammenheng med både litterære og massemediale institusjoner ble godt illustrert av Karin Sarsenov som snakket om de russiske klassikernes rolle i russisk TV. Hun hadde studert et av Russlands mest populære TV-program, et slags teatersport-show, hvor forskjellige lag skal besvare forskjellige oppgaver på morsomst mulig måte. Hva hun fant var at de forskjellige lagene brukte klassikerne ekstensivt, stadig ble Pusjkin, Tolstoj, Dostojevskij og Tsjekhov brukt som grunnlag i sketsjer, sanger etc. Sarsenov forklarte dette, som kanskje er underlig for oss nordmenn, at et populært TV-program skal komme med stadige henvisninger til klassisk litteratur, med kommunistenes mål om å spre leseferdighet, og deres beinharde estetiske absolutisme, en tradisjon som fortsatt holder stand. I svenskenes læreplan er det to punkter knyttet til litteratur, noe á la «elevene skal lese noen verk, og kunne diskutere disse på et visst nivå», ikke ulikt norske forhold. Slik er det ikke i Russland. Der er det 17 punkter knyttet til litteraturundervisningen og alle forfattere det skal undervises i står nevnt ved navn, alle 112 av dem. Dermed har befolkningnen bred kjennskap til Russlands litteraturhistorie, og et meget stort felles referansefelt. Men det Sarsenov fant var at det som ble henvist til i humorprogrammet var stort sett biografiske detaljer og anekdoter knyttet til forfatterne, for det var bare dette folk husket fra skoledagene! Dermed har en kanskje bygget en sterk nasjonal identitet rundt litteraturen, men lite litterær identitet i nasjonen? Noe som overrasket meg var at denne pedagogikken i liten grad ble angrepet av politikere, heller ikke populister, de følte seg knyttet til denne arven. Det hadde kanskje vært en annen sak om det var eksperimentell poesi det ble undervist i …

Christine Sarrimos paper tok for seg debatten som fulgte utgivelsen av Lars Noréns En dramatikers dagbok (2008) og Maja Lundgrens Myggor ( 2007), som begge er en slags bekjennelsesromaner med sterk forankring i virkeligheten, hvor makt i kulturfeltet blir tematisert relativt åpenlyst. Bøkene bryter, ifølge Sarrimo, ned skillene mellom det private og offentlige, men også mellom fakta og fiksjon, og kanskje også mellom kunstprosa og bloggspråk. De er således typiske for den formen for litteratur som har vært så i vinden de siste årene, og som har fått merkelapper som «dobbeltkontrakt» (Poul Behrendt), «performativ biografisme» (Jon Helt Haarder), eller «selvbiografiksjon» (meg selv, men Sarrimo henviste ikke til meg, søren òg).  Sarrimo pekte på likheter og ulikheter i bøkenes resepsjon, for eksempel hvor kjønnet reaksjonene var:  Maja Lundgren ble erklært mentalt forstyrret, mens Norén fikk være kunstner. Det er kanskje en like fæl skjebne … Like interessant var det at selv om det de fleste reagerte på var tekstenes etikk, de var slemme eller uærlige evt. for ærlige, så måtte bøkene avvises av estetiske grunner før det etiske nivået kunne kritiseres. Det var ingen som skulle ta kritikerne for at de var kunstfiendtlige, «bøkene var bare ikke gode nok». Dette fikk meg til å tenke på Eirik Vassendens essay «Risiko i poesien», hvor han skriver om poetene Fredrik Nyberg og Stig Larsson som lar «sine egne» dårlige sider komme frem i poesien og dermed utsetter seg for en personlig risiko, at leseren ikke vil like dem. Som Sarrimo viser så er det lenge siden det var comme-il-faut å utelukkende kritisere en teksts etikk (i alle fall blant store deler av det litterære publikummet), det som nå skjer ser ut til å være en slags estetisering av den litterære etikken, der leserens etiske frastøtelse / rystelse / medynk i seg selv blir en slags estetisk effekt som vi kanskje enda ikke har et godt nok kritisk språk til å omtale.

Noe av det samme var Sophie Wennerscheid inne på i sin presentasjon av sitt paper kalt «Vis meg dine sår», hvor hun diskuterte selvbiografiske bøker som alle kretset  rundt forfatternes forskjellige sykdommer og traumer. Disse poengene har kanskje ikke så mye med prosjektet mitt som i hovedsak dreier seg om kritikk, men jeg tror likevel at det er svært knyttet til den mediale utviklingen vi står midt i. Enten kan vi velge å tolke det slik Wennercheid gjorde, ved å si at den digitale verden skaper en «falsk» verden, og dermed et behov for å fremstå som et virkelig menneske, og hva er vel mer virkelig enn et sår? Jamfør Jon Helt Haarders idé om Thomasfunksjonen, oppkalt etter apostelen Thomas som måtte berøre Jesu sår for å  tro at det var ham. Eller så kan vi se det slik Joshua Meyrowitz sier det, ved å se i den elektroniske offentligheten en iboende bevegelse mot at stadig mer av personen «bak» ordene blir synlig.  Begge deler er kanskje riktig. Spørsmålet jeg må stille er hvilken rolle dette får for utviklingen av den kritiske institusjonen på radio og TV.

Den siste jeg skal omtale er Ann Steiner som studerer amatørkritikere på Amazon. Hun stilte blant annet spørsmål om denne praksisen var med på å tilgjengeliggjøre litteraturen, eller om det var med på å sentralisere og amerikanisere litteraturen. Dessuten var det et viktig spørsmål om det i det hele tatt var givende å sette en distinksjon mellom amatøren og den profesjonelle, mange av amatørene strebet helt klart mot en profesjonell status. Det var i alle fall klart at amatørkritikeren fungerer som ganske god PR for Amazon, de låner butikken sin autentisitet, og det viste seg også at om kritikere ble kritisert av andre kritikere så var det ofte med grunnlag i mistanke om at de ikke var den de utga seg for å være.Videre fant Steiner at anmelderne er svært sjangertro, dvs. de speiler bøkenes sjanger og innhold, og søker bekreftelse på egne opplevelser. Dette igjen fører til distinksjoner innenfor sjangeren: «Er dette god SF?» Til slutt diskuterte hun hvorvidt dette tilfredsstilte en idé om en habermasisk offentlighet, var disse anmeldelsene tilgjengelig for andre enn fans? Vendte de seg mot en større offentlighet? Svaret var nokså negativt, men, som Sissels presentasjon understreket, en habermasisk offentlighet er langt fra den eneste. Det eneste jeg savnet hos Steiner var referanser til parodier på anmeldelser, slik vi blant annet kan se noen mer og mindre subtile eksempler på i omtalen av boken Penetrating Wagner’s ring.

2 kommentarer om “Norlit #2 – Papers

  1. Jeg skal tygge litt på det der med tekstens etikk. Ble nettopp anklaget på Twitter for å lese Odyseen rent etisk. (Og det var ikke usant, men jeg hadde også en estetisk lesning jeg ikke snakket om.)

    Lik

  2. Ja, det er et interessant poeng, som også ble diskutert i forbindelse med slippet av Prosopopeias ideologinummer, der, av alle, Helmich avviste en del bøker på etisk grunnlag. Eller som han sa det: etikken ble et estetisk problem.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s