Norlit #1 – Keynotes

NorlitSå har jeg hatt første helg på veien som reisende i litteraturvitenskap, gjennom å delta på NORLIT: Codex and Code – Aesthetics, Language and Politics in an Age of Digital Media i Stockholm. Det er vel en fin anledning til å åpne bloggen også. Jeg presenterte ikke noe paper (hva er det norske ordet?) siden jeg jo nettopp har begynt prosjektet, og hadde dermed frihet til å lytte til det som ble sagt, koble ut når jeg ville det, og la meg synke ned i den deilig lunkne væsken av vitenskap som er en akademisk konferanse. Mye bra ble lagt frem, men det var påtagelig at det var i presentasjonene vi fikk høre om tingene som virkelig interesserte. Tre av fire Keynote-foredrag var relativt uinteressante.

Göran Sommardal skulle snakke om «forbudet mot utopier», men fremstillingen var såpass hoppende og anektdotisk (dessuten glemte han å skru på mikrofonen sin) at det var vanskelig å finne noe egentlig poeng hos ham utover det svært uoriginale at utopien har blitt mistenkelig etter kommunismens fall, og, et poeng som i større grad maktet å forundre noen av oss, at Kina kan utforme et reelt alternativ til det vestlige liberale demokratiet – ved en oppmyking av makten slik den er nå: «Can it become agreeable?» Dessverre snakket ikke Sommardal noe om historisk dialektikk eller slike ting, og derfor ble det vanskelig å sette ham i egentlig sammenheng med tidligere utopister, enten en tenker på AKP-ml eller Francis Fukuyama. Dessuten var han uvillig til å tenke over Kinas forhold til omverden. Kina opplever stor vekst javel, men i hvor stor grad er denne veksten basert på Kinas tilegning av andre lands ressurser? Kan en utopi forstås som noe annet enn et lukket system?

Jochen Hörisch snakket om metaforer og metonymier, svært lenge på et ulidelig elementært nivå, og klarte å rote seg opp i et skille mellom poetisk og prosaisk språk som han ikke trodde på selv en gang. Men det var for så vidt interessant  å høre hans tanker rundt metaforens sosiale rolle, og hvordan vi som kultur er avhengige av enighet omkring hva objekt-metaforer (f.eks. penger) faktisk representerer? Er de ekte eller symbolske?

Patrizia Lombardo var vel konferansens store stjerne, men jeg ble advart om at de store stjernene oftest er de største skuffelsene. Og selv om det  ikke akkurat var en dårlig forelesning vi fikk servert, så var hennes overveielser knyttet til Long Takes i film allikevel i overkant enkel. Dette var særlig tydelig i forhold til den interessante åpningen hennes hvor hun trakk opp forholdet mellom det analoge og digitale tenkt som brudd og kontinuitet, etterfulgt av en refleksjon omkring modernismens relasjon til postmodernismen. Hun knyttet an til Baudelaires beskrivelse av imaginasjonen som en forhandling mellom kunstner og tilskuer, og beskrev postmodernismen som en form for «dårlig» hukommelse som var alt for opptatt av detaljer til å kunne syntetisere delene med hverandre, til å kunne plassere detaljene i omgivelser. Dette forsvant imidlertid ut vinduet da hun begynte å studere materialet hun hadde, klipp fra filmer av Lynch, Scorsese og Van Sant. Klippenen var fine nok i seg selv, men hun klarte ikke å vise hvorfor de var viktige. Ingen syntetisering! Ville hun utvise «bad memory»?

Heldigvis ble det artigste keynote-forelesningen det siste. Andrea Polaschegg snakket om litterære begynnelser, det vil si de første ordene i et verk. hun påpekte det underlige i at det i så liten grad har blitt teoretisert over hva en begynnelse er, og hvordan begynnelser fungerer. I stedet har det i litteraturviteres praksis blitt tatt for gitt at begynnelsen på et verk er av stor viktighet for analysen av et verk, mens den tilgrunnliggende teorien i stedet har som utgangspunkt at en tekst (en vev!) er til en viss grad lik andre estetisk objekter, som malerier og skulpturer med grenser heller enn begynnelse og slutt. Polaschegg gikk i rette med både den nesten romantiske ideen om at begynnelsen er enormt viktig i et verk – hun sa noe sånt som at første verselinje i et dikt kan oftest erstattes med den åttende uten at noe særlig hadde gått tapt – og at litteraturen er et «innrammet» objekt uten begynnelse. Noe egentlig teoretisk grunnlag for dette la hun vel ikke frem, i stedet holdt hun seg til det empiriske i stor grad, og det var også egentlig nok. Det var litt vanskelig å følge henne i alt, som at åpningen på et tradisjonelt dikt ikke var lettere å huske enn åpningen på en hvilken som helst roman, det var kun vår litterære kultur som la opp til det. Hva da med rytme, assonans etc, har det ingen funksjon? Men det var i det hele tatt en overraskende frisk foreteelse å høre henne snakke. Arbeidet hennes var helt tydelig underveis, og forelesningen var en del av det tankearbeidet hun holdt på med. Da vi kom i snakk etterpå var hun mer enn villig til å tenke høyt omkring problematiske sider ved det hun hadde presentert og å videreutvikle andre sider enn dem hun hadde lagt vekt på. Særlig syns jeg den manglende teoretiseringen over begynnelser kan knyttes til litteraturvitenskapens, historisk sett, dårlige forhold til selve skrivehendelsen. Det er jo typisk i komiske fremstillinger av forfattere som skal begynne på sitt store verk at begynnelser virkelig har blitt tematisert: Klaprende skrivemaskiner og papirark som krølles og hives i den allerede overfylte søppelbøtten. Polascheggs eksempel var Gary Larsons fremstilling av Herman Melville som leitet etter sin begynnelse: «Ikke ‘Call me John’, ikke ‘Call me Eugene’» etc. Altså, hvis en ikke har en klar idé om hva forfatteren er og gjør kan det være ubehagelig å stirre på den tomheten som innleder enhver tekst, før teksten kommer. Dette kan også forklare det tilsynelatende motstridende forholdt vi har til begynnelser: Vi elsker å konkurrere om hvem som husker flest førstelinjer og førstesetninger,  og dette er en arv fra den klassiske litterære dannelsen, som også er knyttet til biografisk kunnskap etc. Vi har derimot blitt trent gjennom den moderne litteraturvitenskapen til å le av denslags selskapsleker, siden de jo ikke sier noe om litteraturen i seg selv. Dermed har kanskje den litterære begynnelsen forsvunnet i forfatterens dragsug.

2 kommentarer om “Norlit #1 – Keynotes

  1. Jeg tror det norske ordet for paper er paper.

    Interessant dette med åpningsfrasen, da. Jeg tenkte på paratekst. Åpningslinjen er der parateksten slutter og teksten begynner. Og der den hermeneutiske sirkelen har minst å jobbe med. Men teksten er allerede presentert av parateksten. Derfor blir ikke meningen så tett som en haiku. Når jeg starter på en roman av, ja, la oss si Kafka, da, teoretisk sett, så vet jeg allerede at dette er en roman av Kafka som har den og den plassen i kanon osv.

    Lik

  2. Ja, det var en svenske som stilte spørsmål om dette med paratekst, men hun var egentlig ikke så interessert i å snakke om det, selv om hun anerkjente poenget hans. Hun mente vel at om en skal fordype seg i litterære begynnelser, så ville en fortape seg paratekst om en lot den bli et hovedpoeng. Hun ville drive litt «rein» lit.vit.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s